«Langsomt mot nord» var en gang tittelen på et maleri som hang på Henie-Onstad senteret. Opphavsmannen har det imidlertid vært vanskelig å oppspore, men OLA SNORTHEIM fant fort ut at tittelen ville egne seg som heading på et musikalsk prosjekt han hadde hatt idéen til en stund: Å sette gamle, norske folketoner i moderne, elektroniske rammer, – rammer man gjerne forbinder med andre musikkformer enn folkemusikk.

Som medhjelper på ’85-debuten til Langsomt Mot Nord hadde Snortheim sin gamle kompanjong fra De Press og Circus Modern, Jørn Christensen. På volum II, som har fått tittelen «Westrveg», har Snortheim trukket inn en annen venn, elektronikeren Morgan Lindstrøm. Nok en gang har Snortheims nese for gamle, norske folketoner resultert i en spretten samling stubber fra vår musikalske fortid samt en bunke selvkomponerte i renskåren og gjennomført elektronisk (og Kraftwerkiansk) drakt. Styrken ved «Westrveg» ligger i den musikalske helheten som preger skiva: Gammelt stoff tas varmt og hjertelig hånd om av ny teknologi mens nye og originale idéer tilføres eldre toneganger. Den selvkomponerte delen av plata – skrevet både av Snortheim alene og i samarbeid med Lindstrøm – føyer seg inn blant de tradisjonelle med den største selvfølge. Til sammen danner de en helhet som er langt større enn bare summen av LP'ens tolv spor. «Westrveg» er melodiøs, fantasifull og ikke minst uttrykksfull i sin totale instrumentalitet. At toner kan si mer enn ord er ikke noe Langsomt Mot Nord alene om å bevise. «Westrveg» rommer imidlertid både vemod og villskap, skjønnhet og humor. At gutta har hatt det gøy og til tider også kost seg i alt slitet som innspillingene har kostet dem, er hørbart.

Orkestral

PULS treffer Lindstrøm og Snortheim en ettermiddag midt i en større promoteringsrunde som bl.a. skal bringe dem innom NRK med Top Pop-opptreden og Lørdagsrevy-innslag. Hva mener de selv er den største forskjellen mellom Langsomt Mot Nord Del 1 og «Westrveg»?

– «Westrveg» er lang mer orkestralt arrangert. Ola og jeg har jobbet mer som et lite orkester enn Jørn (Christensen) og han gjorde på den første. Dette vil si at vi har skrevet kontrabasstemmer, fiolinstemmer og cello hver for seg og deretter jobbet dem ut. I denne prosessen har vi nyttet oss av computere. Vi har hatt anledning til å få hver eneste stemme opp på en skjerm, noe som har lettet harmoniseringen.

Lindstrøm og Christensen

Morgan Lindstrøm tar ordet uten å nøle, noe som gir inntrykk av at «Westrveg» er resultat av et gjennomført samarbeid. Lindstrøm har kjent Snortheim siden midten av '70-tallet da de gjorde noen famlende forsøk på å starte band sammen. Mens Ola etter hvert fikk nok å gjøre – først i Blaupunkt, deretter i De Press og til slutt i Circus Modern – gikk Lindstrøm inn for å komponere musikk for seg selv. Hensikten var å starte band sammen med broren Rune (ex-trommis i De Lillos), men da også dét skar seg, var det at tanken falt på Ola som selv var på utkikk etter en partner til del II av Langsomt Mot Nord. Medhjelperen fra volum I var travelt opptatt på egen hånd med nye prosjekter.

– Jeg satt og ventet på Jørn, men han kom ikke, er Snortheims nøkterne kommentar. – Han var opptatt med De Lillos og alt mulig annet. (Dette var før Mercury Motors var kommet skikkelig i gang). Mange av riffene til «Westrveg» var ferdige, det var bare å sette i gang. Jeg ventet i det uendelige, men til slutt gad jeg ikke vente lenger og startet sammen med Morgan siden jeg hadde jobbet sammen med ham tidligere. Meningen var imidlertid at vi skulle være tre om LP’en, men da Jørn ikke dukket opp, fortsatte vi som to. Til slutt var vi så ferdige at vi fant ut at det ikke var noe poeng i å trekke Jørn inn. LP'en ville imidlertid ikke blitt den samme om han hadde blitt med.

– Fordi han ville hatt en viktigere rolle enn medmusikant?

– Nettopp. Når du jobber med en gitarist og tekniker (som Christensen) fører det uvilkårlig til at han vil få like mye å si som meg. Dermed vil han tilføre musikken like mye. Når to forskjellige mennesker lar forskjellene komme fram, blir også resultatet forskjellig.

Klassisk

– Dere sa innledningsvis at musikken er langt mer arrangert denne gangen enn på den forrige LP’en. Flere kutt på «Westrveg» er merkbart klassisk i formen. Har dette skjedd tilfeldig, eller er det tilsiktet?

– Vel, der har du en annen stor forskjell mellom den første og denne LP’en, hevder Linstrøm. – Hvis Jørn hadde blitt med instedenfor meg, ville plata blitt mindre klassisk. Han er nemlig ikke så glad i horn og messingblåsere som Ola og jeg. Dessuten har vi begge sans for Wagner f.eks.

– Det er fint å få satt nye idéer ut i livet, fortsetter Snortheim. – Jeg har vært lei «dunk-dunk-a-dunk-a» en stund, og da prøver du noe annet og ser hva du får til. Senere plater kan bli annerledes igjen, men du må gjøre et forsøk.

– Det er vel særlig «Sibilja» som er utpreget klassisk, lurer Lindstrøm.

– Jo, men såvel tittelkuttet som avslutningssporet «Gjallarhorne» har det store, det mektige og det dramatiske lydbildet manforbinder med klassisk musikk.

– «Gjallarhorne» er en slags realisering av et fantasiorkester, hevder Lindstrøm, mens «Sibilja» er lagt opp nøyaktig som et tradisjonelt symfoniorkester. Du kan lett forestille deg låten framført med strykere.

– «Westrveg» – stort og mektig lydbilde til tross – holder seg hele tiden på den rette siden av det svulstige. Var dere noen gang redde for at lydbildet skulle vippe over i det svulstige?

– Nei, kommer det kvikt fra Lindstrøm. - «Sibilja» f.eks. låter slik nordisk klassisk musikk som Sibelius og Grieg alltid har gjort.

– Når du begynner å orkestrere en låt, så tar det ene det andre med seg fortsetter Snortheim. – Du reflekterer ikke over at de svulstige elementene skal ta fullstendig overhånd, du kjører løpet ut og ser hvordan resultatet blir.

Tradisjonelt og originalt

– «Westrveg» har en jevn fordeling av tradisjonelle og selvkomponerte låter. Noe som slår meg er hvor lite som skiller de tradisjonelle fra de selvkomponerte stubbene fra hverandre.

– Det er det beste komplimentet vi har fått!

– Det er jo det som er meningen, er Snortheims mer nøkterne betraktning.

– Faller det dere naturlig å skrive musikk på denne måten, eller krever metoden en viss tilnærmingsprosess fra deres side for å få musikken til å låte så langt opp til tradisjonell folkemusikk som mulig?

– For meg faller det helt naturlig å bruke de tradisjonelle tonegangene, sier Snortheim. - Faren min er faren min. Det er noe jeg har båret med meg fra oppveksten.

– Alt vi spiller er gjort mer eller mindre spontant ut fra følelsene våre. Jeg kunne valgt andre framgangsmåter i låtskrivingen. Olas styrke er å plukke ut de beste idéene. Jeg kommer gjerne med ti forskjellige muligheter, og så plukker han ut de som kan brukes.

Computer folklore

– Da har det kanskje vært vanskelig å si «stopp!» enkelte ganger?

– Ja, medgir Snortheim. – På en computer har du 64 spor til rådighet. Når Morgan da spiller inn ti forskjellige strofer, blir det ikke lett å skulle begynne å luke ut de beste. Da går du etter de mest fengende, de med sterkest hooks. Finner du ingen, fjerner du alt, men i motsatt tilfelle setter du sammen ting som fenger multiplum fullt av hooks.

– Da tenker folk: «Hæh, computer’n fikser alt, dere ha’kke gjort no’nting sjæl!». Men jeg vil snarere si at computeren gjør prosessen mer spontan. Du spiller inn hver strofe på direkten og samler sammen de beste partiene på ett spor.

– Å jobbe med computer er enda mer tidkrevende. Men det hadde ikke blitt noen «Westrveg» hadde det ikke vært for det tekniske utstyret vi har hatt til rådighet. Det ville vært umulig.

– Ville lydbildet blitt for tradisjonelt, er det dét du mener?

– Nei, men du måtte vært Grieg eller Bach eller Beethoven for å ha alle arrangementene så klart i hodet. Vi kunne i stedet ta for oss linje for linje.

– Hvert partitur kommer opp på en skjerm, slik at du til en hver tid har oversikten over hvordan hver enkelt strofe går.

Melodi

– Har dere støtt på tradisjonelle låter som slettes ikke har latt seg omarrangere?

– Vi har utelukkende jobbet med på forhånd utplukkede låter. Dermed har vi unngått å bruke tid på låter vi er blitt nødt til å kassere. I starten hadde vi en haug med alternativer, men de beste blinket seg fort ut. Resten ga vi faen i, eller de får vente til neste LP.

– Hva har vært kriteriet for å få bli med?

– Melodien. Snortheim er krystallklar.

– Med hensyn til helhetsbildet på LP’en, tilføyer Lindstrøm.

– Men melodien spiller en vesentlig rolle. I og med at LP'en er instrumental er det viktig at stubben har en melodi med et tema samt at den er sangbar.

Rent studioprodukt

– Har du noengang fått negative reaksjoner på at du trekker moderne teknologi inn i folkloren?

– Ja, det er ikke til å komme bort i fra, sier Snortheim. – Journalister har vansker med å svelge at vi bruker computere og samplere. De vil at det skal kunne tas ut på en scene.

– Om det skal være elektronikk eller ikke er et dumt utgangspunkt for kritikk, mener Lindstrøm. – Det viktige er jo når alt kommer til alt sluttresultatet, det som kommer ut av høyttaleren. Hvilken kilde det stammer fra – en motorsag eller ei fele – spiller mindre rolle. Han man en idé bruker man det virkemiddelet som er nødvendig for å realisere idéen.

– Folk får slå seg til ro med at Langsomt Mot Nord og «Westrveg» er og blir et studioprosjekt, slår Snortheim fast, og fortsetter:

– Det er klart du har enkelte vyver om hvordan du kunne satt opp en opptreden, men det er et økonomisk spørsmål jeg ennå ikke har sett noen løsning på. Dessuten, hva er vitsen med å gjøre ting dårlig bare fordi det på død og liv skal være live? Da er det bedre at det hele forblir urørt. Folk kan høre skiva når de vil.

Gjenklang

- Et inntrykk du sitter igjen med etter å ha hørt en del folkemusikk er hvor mange likhetstrekk det er mellom f.eks. norsk folkemusikk og toner fra langt mer fjerntliggende strøk.

– Du finner mange fellestrekk mellom indisk og norsk folkemusikk, sier Snortheim.

– Linjene går fra norsk til svensk folkemusikk som har klare påvirkninger fra finsk folkemusikk, som igjen har påvirkninger fra de baltiske stater og Sovjet som ikke er så langt vekk fra India. Alt henger sammen.

– Det samme ser du i myteverdenen. Visse sagn og arketypiske situasjoner går igjen i de forskjellige land, men i litt forskjellig drakt, mener Morgan.

Naturen

– Du kan forestille deg at man har stått hver for seg på forskjellige kanter av verden, men at den menneskelige urkraften har vært den samme alle steder, noe som har gitt seg utslag i et bortimot felles uttrykk.

– Jeg tror at et lands natur er med på å skape bildene og tonene hos folk, mener Snortheim. – Norsk folkemusikk er f.eks. galere og villere enn den svenske. Norske fjell og daler og topper du ikke kan se over skapte en melankolsk, trist og innesluttet stemning mens den svenske er mer harmonisk.

– Noe av dette mektige og voldsomme ved naturen kommer godt fram i låten «Gjallarhorne». Det er så du føler noe truende ved den, en følelse av at dette er noe som er mye større enn oss mennesker.

– Hvis folk hører det er det bra, ler Snortheim.

Humor

– Det er en god porsjon humor i enkelte av spora på «Westrveg». Når du hører «tyrolerstrykerne» på en låt som «Gufsi Fraa Fjellom» greier du ikke å holde verken smilet eller latteren borte.

– Enig. Man må ha en blanding av den norske melankolien og den norske humoren, bemerker Snortheim.

– Den melodien er så «Johan» at det er gøy, er Lindstrøms kommentar.

– Vi har kalt den Fjøsdisco.

Fra De Press til LMN

– Denne blandingen av moderne rytmer og lyder med andre toneganger var mye av det som gjorde De Press så spennende, særlig på debut-LP'en «Block To Block». Var Nebb bevisst i sin bruk av polske folketoner?

– Jeg vet ikke hvor bevisst han var, men det falt naturlig for ham, sier Snortheim.

– Synes du det er deilig, befriende og nydelig å kunne lage musikk selv etter alle årene som trommeslager i et band?

– Ja, men du tenker ikke på den måten, det er mere snakk om en nødvendighet som tvinger seg fram. Etter at jeg hadde vært igjennom De Press, forsto jeg at det kunne være mulig å blande norsk folkemusikk med et moderne og mer personlig uttrykk. Det framsto som mer naturlig for meg å gjøre det etter å ha sett hva Nebb gjorde med polsk musikk. I løpet av tiden med Circus Modern ble jeg lei av å sitte bak trommene og spille for 18 personer borti Bortvekkistan. Det er klart det er gøy å spille trommer i et band som trekker fulle hus, hvor hæla står i taket og alt river, men når det ikke er så gøy, finner du heller på noe an-net som du synes er gøyere.

Trommeslageren

– Oppfatter du det å være trommeslager som å være musiker?

– Ja, men det har jeg ikke alltid gjort.

– Er du også av den oppfatningen at trommeslagerens rolle har en stygg tendens til å bli undervurdert eller oversett?

– Ja. Trommeslagerens oppgave er å være en robot, en maskin lengst bak mens musikerne står foran. Musikerne er de som spiller et instrument, de skaper toner. Trommeslageren er som dyret i Muppet Show.

– Snakker du nå ut i fra...

– Ut i fra min egen erfaring - selvfølgelig, humrer Snortheim. - Se bare på scene-oppsettet: Musikerne står lengst framme på scenen, og bakerst sitter trommeslageren. Dette er med på å skape et bilde både hos musikerne og hos publikum om at slik skal det være.

– Hva med Phil Collins... piper det tynt fra fotograf Sæther.

– Jo, men han synger, repliserer Snortheim. – Spille piano gjør han også.

Norskhet

– Har du gjort deg opp noen mening om hva slags effekt de to Langsomt Mot Nord-skivene vil ha ute blant de som kjøper platene?

– Man gjør seg uvilkårlig noen tanker, – ikke slik å forstå at det ligger noe budskap bak, overhodet ikke. Den musikken du hører nå for tida er imidlertid for en stor del Sky Channel-musikk. Det er vel og bra at norske rockartister synger på norsk, men det er svært få som bruker norske toneganger. Det meste er amerikansk eller engelsk innfluert, så – det er ålreit å kunne gjøre folk oppmerksomme på at det finnes en norsk tonetradisjon, eller gjøre en vri på den slik at den blir tilgjengelig for folk og ikke bare blir forbundet med folkemusikk.

– Ved å arrangere de gamle tonene slik vi har gjort – svulstig, eller hva søren du måtte velge å kalle det – så kan man kanskje framheve elementer i folkemusikken som ellers går folk hus forbi og vise at den har dybder som ellers blir glattet over, sier Lindstrøm.

– Ikke bruk det ordet nå igjen, mumler Snortheim.

– Hvilket?

– «Svulstig». Da kan du banne på at han skriver det uten å nøle, og så leser folk det, og da blir det helt gæernt.

Langsomt Mot Nord er ikke svulstig. Opplest og vedtatt.

Tiden vil vise hvorvidt «Westrveg» går hjem i de tusen husholdninger like lett som debut-LP'en. Den maktet å selge 6000 eks. til tross for at plateselskapet (Famous Records) ikke på noen måte visste å utnytte salgspotensialet. Det ble f.eks. ikke trykket opp flere enn den første 6000 eks., noe som har fått CBS, som denne gangen har overtatt den økonomiske siden av saken, til å gå med på å utgi Langsomt Mot Nord vol. I på nytt dersom salget av «Westrveg» går bra.

«Westrveg» er en moderne LP fra vårt langstrakte land som ikke kunne vært produsert andre steder enn her. Det er dessuten en LP som får deg til å slutte å vente på Godot. Du kan danse til flere av spora.