«Ola dræg åt Myklagard» • Helge Gaarder • Musikkavisen PULS nr 10 okt 1985 s:14-15
Vi har tidligere i PULS gjort oppmerksom på at det skjer ting i Bergen. Ting som kan vise seg å få betydning for videre utvikling av kjøteren norsk rock. En av sentralene i det re-vitaliserte Bergen er Sigma Studio og Famous Records. Vi skal følge opp det som skjer der, og i denne omgang stopper vi opp ved Famous’ kommende LP-utgivelse «LANGSOMT MOT NORD». En utgivelse som bør bli lagt merke til! Det dreier seg om norsk folkemusikk, men det minner ikke akkurat om FOLQUE. Det minner heller ikke om INCREDIBLE STRING BAND. Og det minner slett ikke om YM-STAMMEN. Det er Ola Snortheim som drar til Myklagard for å gjøre seg feit. Feit på fedrenes stemme. Feit på dagens manipulerbare maskiner. Feit på naturen og følelsen av naturen.
Og dette kan ikke Ola gjøre uten hjelp av sin frende Jørn Christensen. Altså 2/5 av Cirkus Modern i desperat kamp med Sigma Studios computere og data-skjermer. Med utgangspunkt i Olav Snortheim – Olas far – en gammel mann med en lang historie som spellemann på langeleik og bukkehorn.
Bli med der alle tråder knyttes til et nøste verden aldri så maken til. Den computerbaserte folkemusikk!
Det var Ola som kom på idéen om å prøve og komme til bunns i denne verden. Eller kanskje rettere sagt dette landet. Ethvert folk har en egen grunntone, en egen feeling, en egen resonans, skal vi tro trommeslager Ola. Det henger sammen med natur, det henger sammen med historie, og det henger ganske enkelt sammen med sammenhengen!
Ola burde vite dette. Han er fra Gudbrandsdalen og de store skoger. Han føler seg fri og åpen når han dukker ned i skogens mørke. Han er sønn av en av Norges siste og mest skattede spellemenn. Samtidig som han slår trommer i den innbitte moderne rock n roll. Ola er lei av tamme lyder! Han vil slå så det høres, og vil det skal høres godt. Ikke bare i volum, men i selve lyden.
Langsomt mot en annen lyd
Jørn Christensen er håndverkeren i tospannet. Ører har de begge to. Men de manglet en hjerne. En sentral. Et maskineri. Mye stygt kan sies om norske studioer. Mye stygt kan sies om norske teknikere, produsenter, platebransje-folk osv. I det hele tatt er det veldig mye stygt som kan sies. Foruroligende mye stygt. Men Ola og Jørn er over det stadiet. De har nemlig sett praktisk på problemet, og de har funnet en slags løsning. Derfor sier de heller noe pent. Og det rettes mot hjernen, matematikeren, klipperen, puncheren, teknikeren: Erling Lund og hans laboratorium.
Her brukes det maskineri i fleng, og det skal bli morsomt å spelle dette for de som er skeptiske overfor sequencere, samplere, synthesizere og dess like. Da PULS’ syndefulle bemerker Propaganda som en mulig inspirasjon under arbeidet, får han et gjenkjennende smil.
Ikke en stikke!
Det er nemlig sannheten. Ola har ikke løftet en eneste stikke under arbeidet, og Jørn har så vidt tatt i et plekter. Utgangspunktet var gamle teips med faren til Ola, og på ca. halvparten av låtene kan man høre spellemannen sjøl på sitt horn eller sin leik. Det er en uvanlig kombinasjon av lyd! Langeleik og PPG!
Av musikere ellers finnes Frank Hovland på fretless bass og Kjersti – i øyeblikket tre minutter etter deadline finner vi ikke etternavnet – Kjersti fra gamle Ken Dang på vokal. Ellers er det maskiner, menneskets hjerne og våre følsomme hender.
Problemet med norsk musikk og norske teknikere er selvsagt at man blir for lite djerv. Vi ligger fem år etter, og forbildet er alltid noe som andre har gjort før. Forbildet er aldri det man gjør sjøl. Dette kalles schizofreni blant fagfolk, og det er en tilstand som er vanskelig å kurere. Men det er ikke umulig.
Der alle tråder knyttes
Ja, der alle tråder knyttes kan der oppstå en underlig idyll. Utsikten fra det computer-styrte Sigma Studio er en sørlandsidyll i tjukkeste Bergen. Askebegeret er havet, og veggene er av tømmer. Lillebjørn Nilsen hadde helt sikkert stortrivdes! Da PULS entrer arenaen skal teknikeren klippe, og vi blir fortalt at dette er en låt som egentlig er tre låter, og klippene er ikke tilfeldige, men de er heller ikke planlagte. Etter en times jobb med saks og lim - «noen er flinke med henda, andre er flinke med maskinene. Det er bare sånn det er! Det er helt ålreit» - etter en times tid skal resultatet prøvespilles, og det jomer! Det ljomer! Det lyser Thor med Hammaren på alle skjermer, og man får lyst til å gjenta: Paul Hardcastle kan bare gå å legge seg!
Den Christhensenske varhet
Første låt lyver. Det er alltid slik! Det første kyss er deilig og søtt. Siden blir det bittert og surt. Her blir det ikke surt. Det blir saktmodig. Det blir en vever og vár stemning som nesten – vi sier nesten – kan nærme seg Brian Eno.
Her finnes melodier og sound i en mengde så stor, at man fristes til å si det rett ut: Vi har hatt Jan Garbarek. Vi har hatt Folque. Vi har Steinar Ofsdahl og trekkspell-laget te han Hassbjørn Røssmovold. Men dette har vi ikke hørt før! Det burde bli pensum på skolen, mann! Her er sørgemarsjer og begravelsesferder side ved side om stolte reisninger i scratch og krapyl. Her er lite vokal, her er absolutt blottet for tekst, og skulle det være noe i veien for folket, så må det være det. Man får ikke øye på alle musikerne pga alle frontfigurene. Vår evne til å se er blitt bedervet til det sørgmodige av VG-overskriftenes opplagte magnet. For ikke å snakke om Dagbladet. Men det er en annen historie.
Ytterligheter av vellyd
Det Norge mangler er et større marked. Det Norge mangler er en skjerpet konkurranse. Det Norge mangler er å leve på kanten. Hvis din tapet synes grå, kan det være dine øyne som har stær. Da Ola, kom til Myklagard tok han på seg støvlene til Peer Gynt og begynte å løpe! Han løp til den ytterste ferist, og dumpet sine fordommer i den. Siden løp han videre. Han var endelig kommet hjem.