LMN // PressClips

«Ola dræg åt Myklagard» • Helge Gaarder • Musikkavisen PULS nr 10 okt 1985 s:14-15

Ola dræg åt Myklagard, Musikkavisen PULS nr 10 1985.
						Ola Snortheim, Jørn Christensen, Olav Snortheim.
						Cirkus Modern.
						Erling Lund, Sigma Studio Bergen, Famous Records.
						Langeleik, PPG.
						Sequencere, Samplere, Synthesizere.
						Sequencers, Samplers, Synthesizers.

Vi har tidligere i PULS gjort oppmerksom på at det skjer ting i Bergen. Ting som kan vise seg å få betydning for videre utvikling av kjøteren norsk rock. En av sentralene i det re-vitaliserte Bergen er Sigma Studio og Famous Records. Vi skal følge opp det som skjer der, og i denne omgang stopper vi opp ved Famous’ kommende LP-utgivelse «LANGSOMT MOT NORD». En utgivelse som bør bli lagt merke til! Det dreier seg om norsk folkemusikk, men det minner ikke akkurat om FOLQUE. Det minner heller ikke om INCREDIBLE STRING BAND. Og det minner slett ikke om YM-STAMMEN. Det er Ola Snortheim som drar til Myklagard for å gjøre seg feit. Feit på fedrenes stemme. Feit på dagens manipulerbare maskiner. Feit på naturen og følelsen av naturen.

Og dette kan ikke Ola gjøre uten hjelp av sin frende Jørn Christensen. Altså 2/5 av Cirkus Modern i desperat kamp med Sigma Studios computere og data-skjermer. Med utgangspunkt i Olav Snortheim – Olas far – en gammel mann med en lang historie som spellemann på langeleik og bukkehorn.

Bli med der alle tråder knyttes til et nøste verden aldri så maken til. Den computerbaserte folkemusikk!

Det var Ola som kom på idéen om å prøve og komme til bunns i denne verden. Eller kanskje rettere sagt dette landet. Ethvert folk har en egen grunntone, en egen feeling, en egen resonans, skal vi tro trommeslager Ola. Det henger sammen med natur, det henger sammen med historie, og det henger ganske enkelt sammen med sammenhengen!

Ola burde vite dette. Han er fra Gudbrandsdalen og de store skoger. Han føler seg fri og åpen når han dukker ned i skogens mørke. Han er sønn av en av Norges siste og mest skattede spellemenn. Samtidig som han slår trommer i den innbitte moderne rock n roll. Ola er lei av tamme lyder! Han vil slå så det høres, og vil det skal høres godt. Ikke bare i volum, men i selve lyden.

Langsomt mot en annen lyd

Jørn Christensen er håndverkeren i tospannet. Ører har de begge to. Men de manglet en hjerne. En sentral. Et maskineri. Mye stygt kan sies om norske studioer. Mye stygt kan sies om norske teknikere, produsenter, platebransje-folk osv. I det hele tatt er det veldig mye stygt som kan sies. Foruroligende mye stygt. Men Ola og Jørn er over det stadiet. De har nemlig sett praktisk på problemet, og de har funnet en slags løsning. Derfor sier de heller noe pent. Og det rettes mot hjernen, matematikeren, klipperen, puncheren, teknikeren: Erling Lund og hans laboratorium.

Her brukes det maskineri i fleng, og det skal bli morsomt å spelle dette for de som er skeptiske overfor sequencere, samplere, synthesizere og dess like. Da PULS’ syndefulle bemerker Propaganda som en mulig inspirasjon under arbeidet, får han et gjenkjennende smil.

Ikke en stikke!

Det er nemlig sannheten. Ola har ikke løftet en eneste stikke under arbeidet, og Jørn har så vidt tatt i et plekter. Utgangspunktet var gamle teips med faren til Ola, og på ca. halvparten av låtene kan man høre spellemannen sjøl på sitt horn eller sin leik. Det er en uvanlig kombinasjon av lyd! Langeleik og PPG!

Av musikere ellers finnes Frank Hovland på fretless bass og Kjersti – i øyeblikket tre minutter etter deadline finner vi ikke etternavnet – Kjersti fra gamle Ken Dang på vokal. Ellers er det maskiner, menneskets hjerne og våre følsomme hender.

Problemet med norsk musikk og norske teknikere er selvsagt at man blir for lite djerv. Vi ligger fem år etter, og forbildet er alltid noe som andre har gjort før. Forbildet er aldri det man gjør sjøl. Dette kalles schizofreni blant fagfolk, og det er en tilstand som er vanskelig å kurere. Men det er ikke umulig.

Der alle tråder knyttes

Ja, der alle tråder knyttes kan der oppstå en underlig idyll. Utsikten fra det computer-styrte Sigma Studio er en sørlandsidyll i tjukkeste Bergen. Askebegeret er havet, og veggene er av tømmer. Lillebjørn Nilsen hadde helt sikkert stortrivdes! Da PULS entrer arenaen skal teknikeren klippe, og vi blir fortalt at dette er en låt som egentlig er tre låter, og klippene er ikke tilfeldige, men de er heller ikke planlagte. Etter en times jobb med saks og lim - «noen er flinke med henda, andre er flinke med maskinene. Det er bare sånn det er! Det er helt ålreit» - etter en times tid skal resultatet prøvespilles, og det jomer! Det ljomer! Det lyser Thor med Hammaren på alle skjermer, og man får lyst til å gjenta: Paul Hardcastle kan bare gå å legge seg!

Den Christhensenske varhet

Første låt lyver. Det er alltid slik! Det første kyss er deilig og søtt. Siden blir det bittert og surt. Her blir det ikke surt. Det blir saktmodig. Det blir en vever og vár stemning som nesten – vi sier nesten – kan nærme seg Brian Eno.

Her finnes melodier og sound i en mengde så stor, at man fristes til å si det rett ut: Vi har hatt Jan Garbarek. Vi har hatt Folque. Vi har Steinar Ofsdahl og trekkspell-laget te han Hassbjørn Røssmovold. Men dette har vi ikke hørt før! Det burde bli pensum på skolen, mann! Her er sørgemarsjer og begravelsesferder side ved side om stolte reisninger i scratch og krapyl. Her er lite vokal, her er absolutt blottet for tekst, og skulle det være noe i veien for folket, så må det være det. Man får ikke øye på alle musikerne pga alle frontfigurene. Vår evne til å se er blitt bedervet til det sørgmodige av VG-overskriftenes opplagte magnet. For ikke å snakke om Dagbladet. Men det er en annen historie.

Ytterligheter av vellyd

Det Norge mangler er et større marked. Det Norge mangler er en skjerpet konkurranse. Det Norge mangler er å leve på kanten. Hvis din tapet synes grå, kan det være dine øyne som har stær. Da Ola, kom til Myklagard tok han på seg støvlene til Peer Gynt og begynte å løpe! Han løp til den ytterste ferist, og dumpet sine fordommer i den. Siden løp han videre. Han var endelig kommet hjem.

«Folkemusikk og rock» • Tor Marcussen • Aftenposten 09.10.1985

Folkemusikk og rock, Aftenposten 09.10.1985.

Folkemusikk og rock. Vi har hørt blandingen før. Men aldri slik vi nå får høre den på LPen «Langsomt mot nord» som kommer i november utgitt av Famous Records i Bergen, distribuert av CBS. De to unge rockmusikerne Ola Snortheim og Jørn Christensen som står i fremste rekke blant våre mer avanserte rockere og har preget band som De Press, Circus Modern og Can Can, har slått seg sammen med folkemusikkveteranen Olav Snortheim. Sammen spiller de en meget spennende blanding av moderne musikk og tradisjonell norsk folkemusikk. Langeleik og bukkehorrn i skjønn harmoni med synthesizere, trommer og el-gitarer.

Prosjektet er støttet av midler fra Kassettavgiftsfondet. Foreløbig finnes musikken bare på prøvekassetter, men den vil bli tilgjengelig i LP-format fra 1. november.

«Nytt fra Myklagard» • Halgrim Øistad • Dagningen 12.10.1985 s:20

Nytt fra Myklagard, Dagningen 12.10.1985.
						Ola Snortheim, Jørn Christensen, Olav Snortheim.
						Cirkus Modern, De Press.
						Nasjonalromantikk i elektronisk bunad.
						En slags bevegelse tilbake til røttene.

I april i fjor brakte Dagningen nyheten om et lokalprega elektronisk folkemusikk-eksperiment, et møte mellom moderne datateknikk og ur-norske tonebilder malt av Olav Snortheim, nasjonalt internasjonal kjent folkemusiker bosatt på Harpefoss. 1. november foreligger resultatet på platemarkedet, et studioprosjekt under navnet «Langsomt mot nord».

Lydmakere i studio har vært Ola Snortheim (sønn av gamle Snortheim) og Jørn Christensen, begge for tida mer kjent som henholdsvis trommeslager og gitarist i rockgruppa Cirkus Modern, tidligere i De Press. Med andre ord er det høyst forskjellige tråder eller strenger som er spunnet sammen som «Langsomt mot nord».

Et naturlig spørsmål blir om dette er et seriøst arbeid av to hardrockere eller om det er en bevisst markedsrettet gimmick. Ola Snortheim har svaret klart.

– Selvfølgelig er det seriøst. Vi er rockmusikere, men det er klart en alltid er interessert i å finne nye veger. I De Press var vi innom nye måter å tolke folkemusikk på. (De Press-leder Andrej Nebb brakte med seg noe av sin folkemusikk fra hjemlandet Polen). Derfor var det en logisk tanke å følge opp med noe norsk når vi har røtter i det. Spørsmålet er mer hvorfor ingen har gjort dette før. Vi er kanskje de rette til å gjøre det med røtter både i norsk folkemusikk og hard rock.

– I England har det vært en slags ny vår for folkemusikkpåvirket rock siste året. Satser dere på en norsk folkrock-revival? Snortheim/ Christensen som Fairport Convention ’85?

– Dette er ikke den greia. Dette er ikke rock. Det er mer ei stemningsgreie. Ei gruppe som (norske) Folque planket bare gamle låter, kopierte Fairport og Steeleye Span-måten å gjøre det på. Dette vi kommer med er mer sjølgjort. Vi lever i 1985 med datateknikken som instrument.

– Likevel er musikken mer ei skildring av natur enn den er teknikk. Et várt, følsomt forsøk på å vise landet i lyd.

– Nasjonalromantikk i elektronisk bunad?

– Ja. Vi bruker maskiner for å skape landskaper, ikke for å vise hvor flinke vi er med maskiner. Vi var inne på å kalle oss Tidemand og Gude for anledningen. Det var ganske morsomt, men det ville blitt for mye av en gimmick, sier Ola som kan fortelle at navnet «Langsomt mot nord» skriver seg fra et maleri de hadde hørt om og som var stilt ut på Høvikodden en gang.

– Jeg har aldri sett bildet. Men navnet symboliserer en slags bevegelse tilbake til røttene. Vi er ikke bare influert av amerikansk og engelsk popmusikk. Det fins store urørte verdier i gammel norsk tonetradisjon.

Kilden fant Ola i opptak som NRK har gjort med faren opp gjennom åra. Olav Snortheim er kreditert med langeleik og bukkehorn i «saksopplysningene» til plata. Trommeslager Ola har knapt rørt et vanlig instrument i skapelses-prosessen. Jørn har lagt på litt gitarer og piano. Det øvrige har i hovedsak bestått i å kaste fram ideer og handtere diverse maskiner i et avansert lydstudio, Sigma studio i Bergen.

Nissedans, Gjetarlåt frå Hallingdal, Ranveigs voggevise, Ola drar til Myklagard, Jeg ser dig søte lam at stå, Sørgemarsj. Dette er noen av titlene. De fleste er temaer og titler fra Olav Snortheims langeleik eller bukkehorn. Noe er temaer og stemninger fra eget indre hos de to.

– «Langsomt mot nord» live?

– Det blir vanskelig å spille dette live. Jeg kan forestille meg en slags nasjonalromatisk performance. Noe med bilder, film, dans, computere. Kanskje det er noe for Rikskonsertene. Det vil ikke være teater, ikke rock, tror Ola som allerede har på gang et annet prosjekt med lydbilder og dans som etter planen skal gå i Rikskonsert-regi.

Ola startet på Harpefoss og reiste via Vinstra til Oslo. Han spilte på Lenin-verftet i Gdansk i Polen med De Press. Nå har han også vært på framtidsreise i gammel-norske Myklagard. En norsk døla-rocker drar ikke til Hollywood.

– Skal LMN bli en storselger?

– Vi regner med å kunne selge en del. Dette er instrumentelt. Ikke noen tekster. Dermed vil utlandet være lettere tilgjengelig også. Vinden blåser mot Norge for tida, sier Ola som ikke nevner verken Bobbysocks eller a-ha.

Kanskje blir det Ola goes to Hollywood likevel?

«Med computere og bukkehorn» • Tor Marcussen • A-Magasinet 15.03.1986 s:34-35

Med computere og bukkehorn, A-Magasinet 15.03.1986.
						Ola Snortheim, Jørn Christensen, Olav Snortheim.
						Holy Toy, Circus Modern, Can Can.
						Bro mellom gammelt og nytt.
						Resultatet er oppsiktsvekkende.
						Bridge between the old and the new.

«Langsomt Mot Nord» er et uvanlig og dristig norsk plateeksperiment. Med en for i nyrocken, og den andre godt plantet i gammel folkemusikk, søker platen å bygge bro mellom gammelt og nytt. Resultatet er oppsiktsvekkende.

Langsomt mot nord er litt av et band. Tre medlemmer som trakterer bukkehorn, langeleik, e-gitar, trommer, computere og synthesizere. De spiller moderne rock basert på norsk folkemusikk, helt ulik alle andre tidligere fusjonsforsøk. Fjernt fra Folque og Fairport Convention og Steeleye Span og deres folkrock. Nærmere moderne, tidløs, seriøs musikk, eksperimentell rock, meditativt akkompagnement og urnorsk folkemusikk. Langsomt mot nord, eller bare LMN, har en LP-plate ute. En plate som har vakt berettiget oppsikt.

Bakgrunnen er denne: Rockemusikerne Jørn Christensen og Ola Snortheim som har spilt henholdsvis gitar og trommer i avanserte rockeband som Holy Toy, Circus Modern og Can Can, ville gjøre noe nytt. Noe annerledes. Noe norsk. Ola hadde lenge villet gjøre noe sammen med faren sin, den 74 år gamle folkemusikeren Olav Snortheim, kjent og respektert land og strand rundt for sitt lange virke som utøver på bukkehorn og langeleik. Ola og Jørn gikk i NRK og hørte på gamle opptak av Olavs musikk i timevis. De kjøpte fri noe og gikk i studio. Bearbeidet, la på, tok vekk. Beholdt mye, komponerte like mye nytt. Tilbragte mai i Sigma Studio helt ute i havgapet. Pent, klart, stille. Fiskebåter tøffende forbi. Mange vakre solnedganger. Ingen soloppganger. Vakker musikk.

– Folkemusikken grep direkte inn i folks hverdag før, sier Olav. – Da hadde man ikke TV og radio. Folk reiste ikke så mye. Var hjemme. Og til eventyrene hørte folkemusikken. Låtene henger sammen med sagn. De underjordiske, nissene, tussene. Alle hadde sine ord, sine signaler, sine låter. Det er mange oversanselige aspekter ved folkemusikken. Den er en del av den norske sjel. Det var en mening bak. Musikken trøstet med sin enkelhet, det kunne våre toner som hjalp i mange situasjoner.

Olav Snortheim forsvinner ut av kontoret i storbyen. Vekk fra larm, heiser, gater, biler. Han er umerkelig tilbake i 1842 da hans 18 år gamle mormor var på sin første fest og etterpå fortalte om spellemannen. Han spilte til dans til langt på morgenkvisten og skulle så hjem over isen. Det var mye varg. Og han fikk ulv efter seg ut på isen. Han snudde seg og fikk opp fela. Gikk baklengs og laget iltre låter. Vargen gikk ikke til angrep, men fulgte etter på stadig nærmere hold. Spelemannen kom seg på land og fant hus. Han fikk sparket alarm i døren og slapp inn i huset idet siste strengen på fela røyk! Jo. Olav vet hva vernetoner er.

Olav begynte å spille som barn. Basket med redskapen og forsøkte å få lyd i den. Lur, horn, munnharpe, trefløyte og barkfløyte.

– Jeg puslet med heimetoner i 20- og 30-årene. Efter krigen var den typen musikk svært efterspurt. Det ble turnéer og stevner og konkurranser. Festspillene i Bergen femten år på rad. «Peer Gynt» for Det Norske Teateret. Kulturutvekslingsturné til Tsjekoslovakia. Hundre dagers tur med 85 spillejobber i USA. Jo, jeg har livnært meg som musiker. Såvidt. Jeg reiste mye alene. Laget folkemusikk-kvelder med eventyr, prat og musikk. De første to minuttene var avgjørende. Greide du å få oppmerksomheten fanget, var det greit. Da hadde du publikum i din hule hånd.

– Har vi i dagens rockeband lært noe av det? Vi spiller visst for å ta rotta på publikum med en gang, smiler Jørn Christensen.

– Far reiste bestandig. En måned her og en måned der. Nå er det jeg som reiser på turné. Men jeg har ingen unger, sier Ola Snortheim.

– Hva sier norsk folkemusikk oss i dag?

– Folk synes den er betagende og engasjerende. Langeleiken virker sterkt med sin svakhet. Den er så stille at alle må være stille for å høre den. Folk må lytte, bøye seg. Norsk langeleik står helt i en særstilling. Utenlandsk fele er mer hopp og bråk. Den norske er stillere. Ikke den voldsomme rytmen, sier Olav.

– Trommer har absolutt ingen tradisjoner i norsk folkemusikk, sier Ola.

Hva synes en representant for den tradisjonelle folkemusikken om at «jyplingene» tukler med vår kulturarv.

– Jeg synes det er fint at unge folk får inspirasjon fra norsk musikk. De har vært innom musikk fra andre kontinenter, men er kommet tilbake til de norske røttene og har gjort noe med dem. For mange er folkemusikken en hellig ku. Mange vil bevare den urørt. For meg er forandringens lov ubegrenset. Alltid. Mine snart 70 år som musiker er en kort tid, en dråpe i havet. Likevel har jeg fått oppleve enorme forandringer i spillemåten. Jeg vil at folkemusikken skal leve. Da må den forandre seg. Det er oppmuntrende med utradisjonelle virkemidler som inspirerer nye musikere. Jeg tror på dette. Det er et dristig tiltak. Det skal noe til for at de unge tåler den musikken som har vårt skjelt ut og foraktet så lenge blant dem. De har tatt den på alvor, folkemusikken, sier Olav Snortheim.

– Den gamle folkemusikktradisjonen lever ikke i dag, sier sønnen. – Nå er folkemusikk spellemanslag eller guttemusikk. Den gamle spelemannen som hadde sine egne låter, er borte. Nå spiller alle de samme låtene likt.

Menneket er blitt sivilisert. Vi kjenner ikke naturen lenger. Før trodde man på nisser. Det overnaturlige var naturlig. Idag skal vi forstå alt ihjel. Og vi bruker heller industrielle lyder som inspirasjon. Det er viktig at vi i dag søker efter musikkalske og kulturelle røtter, men altfor ofte blir det til at unge musikere søker i amerikanske og engelske røtter.

– Vi må begynne å tro på den norske husnissen igjen, sier Olav.

«Datamusikk og bukkehorn» • Gunnar Stavrum • Bergens Tidende 1985

Datamusikk og bukkehorn, Bergens Tidende 1985.
						Ola Snortheim, Jørn Christensen, Olav Snortheim.
						Bukkehorn og langeleik.
						Kjersti Bergesen, Hymne, Demring, Nissedans, innspilt i Sigma Studio.
						Norsk naturmystikk.
						Kanskje det mest spennende og nyvinnende i norsk rock siden Andrej Nebb
						og De Press.

«Langsomt Mot Nord» er et uvanlig og dristig norsk plateeksperiment. Med en for i nyrocken, og den andre godt plantet i gammel folkemusikk, søker platen å bygge bro mellom gammelt og nytt. Resultatet er oppsiktsvekkende.

Platen er historien om hvordan far og sønn finner hverandre i studio over den kløften som tradisjonelt har eksistert mellom tradisjonell musikk og ny-eksperimentell. På «Langsomt mot nord» spiller Olav Snortheim bukkehorn og langeleik, mens sønnen Ola (kjent fra De Press) håndterer datastyrte synthesizere.

Tre av løtene gir LP-kjøpet verdi i seg selv: «Demring», «Langsomt Mot Nord» og «Hymne». De to siste kuttene er vokalist Kjersti Bergesen med på, og hun gjør jobben så bra at musikken enkelte ganger vekker assosiasjoner i retning av vokal-partiene i Pink Floyds klassiske «Dark Side of the moon»-plate.

En del av de andre melodiene trekker prosjektet litt ned ved å virke bagatellmessige. Korte, kjappe låter uten de stemningsfylte kvalitetene som trekker platen opp.

Natur-glede

Cover-fotografiet (signert Fin Serck Hanssen) setter bilde på de stemningene denne anmelder får av å høre på platen: Følelsen av å være en liten prikk i en endeløs norsk natur med langstrakte vidder og dype daler.

Bukkehorn-spillingen til Olav Snortheim er kanskje det elementet som mest trekker frem disse mystiske og melankolske stemningene på platen.

Bulder og brak

Ikke før har man lent seg tilbake for å nyte de lange dragene, så setter musikerne inn dundrende basstrommer og høy fart. «Nissedans» har i seg kombinasjonen av muntre langeleikklang og skumle synthesizer-toner. Låten fanger fint opp gammel norsk naturmystikk, en skrekkblandet fryd over nissene.

I «Sørgemarsj» er det bare tristheten kommer fram, med kanonskudd og dyster stemning. Denne melodien er et godt eksempel på de raske nedtoningene som er en svakhet ved platen. Enkelte av sangene kommer og går litt for fort (ikke rart det er 15 melodier på platen).

Vellykket

«Langsomt mot nord» er en plate som vel egner seg under juletreet. LPen er kanskje det mest spennende og nyvinnende i norsk rock siden Andrej Nebb og De Press.

Gitarist Jørn Christensen har vært med der ting har skjedd de siste fem årene. En annen som skal ha ære for å ha vært med på «Langsomt mot nord» er tekniker Erling Lund. Platen er innspilt i Sigma studio.

«Til Bergen for å lage nasjonal-romantikk» • Petter Larsen • Bergens Tidende 24.09.1985

Til Bergen for å lage nasjonal-romantikk,
						Bergens Tidende 24.09.1985.
						Circus Modern-musikerne Jørn Christensen og Ola Snortheim.
						Folkemusikkeksperten og tonekunstneren Olav Snortheim spiller
						langeleik, lur og bukkehorn.
						Hypermoderne, elektronisk ustyr.
						Sigma Studio.

Det gjaller i bukkehorn, det bruser i synthesizere. I Sigma Lydstudio i Sandviken er innspillingen av en spennende plate nettopp avsluttet: Musikk basert på gamle, norske folketoner, men gjenskapt i stor grad ved hjelp av hypermoderne, elektronisk ustyr.

Bak prosjektet står Circus Modern-musikerne Jørn Christensen og Ola Snortheim – og Olas far, folkemusikkeksperten og tonekunstneren Olav Snortheim. Dessuten har tekniker Erling Lund i Sigma spilt en sentral rolle, i og med at 90 prosent av lyden er laget i kontrollrommet. Hemmeligheten er en computerstyrt synthesizer.

– Ved hjelp av maskinen kan vi for eksempel få fram lyden av et helt strykeorkester, uten å måtte skrive for orkester, hvilket ville vært vanskelig for oss. Vi mener skepsisen mot å benytte slikt utstyr er ubegrunnet, man bør bruke mulighetene teknikken gir. Grunnen til at vi valgte å gjøre opptakene i Sigma studio, er at dette er det eneste studio i landet som fullt ut har tatt i bruk utstyret, sier Ola Snortheim og Jørn Christensen.

– Hvordan oppsto ideen til denne produksjonen?

– Den har ligget latent helt siden vi begge spilte i De Press, som også var opptatt av kombinasjonen rock og folkemusikk. Vi har ønsket å finne fram til tonespråket og stemningen i gammel, norsk folkemusikk, og uttrykke dette på vår måte. Resultatet synes vi bedre kan beskrives som norsk, tidløs musikk enn som folkemusikk presentert på rock-manér.

Lur og bukkehorn

Fra NRK har de to fått låne arkivopptak av Olav Snortheim, som spiller instrumenter som langeleik, lur og bukkehorn. Noen av innspillingene er brukt som de er med nye instrumenter lagt oppå. noen er brukt som basis for «etterligning» på den computerstyrte synthesizeren.

Snortheim og Christensen presiserer at musikken som platen er bygd på, er eldre enn folkemusikken som blir forbundet med hardingfele eller trekkspill. Det siste er i stor grad dansemusikk, mens lur- og langeleik-musikken var friere i sin uttrykksform, ofte med et trolsk og drømmende preg.

– Hva synes Olav Snortheim om plate-resultatet?

– Vi har tatt med en del av opptakene hjem til ham i Gudbrandsdalen, sier Ola. – Min far er nå i 70-årene, men jeg vil betegne ham som en fordomsfri, gammel mann. Han likte musikken – spesielt de raske låtene!

Instrumental

Bortsett fra kor-sang, er den nye platen instrumental, i likheten med musikken som platen bygger på. Det er Olav Snortheim som har bidratt med grunnlagsmaterialet. Omtrent halvparten av kuttene på LP-en tar utgangspunkt i gamle folkemelodier, den andre halvparten har Ola Snortheim og Jørn Christensen komponert fritt, men med folketonene i bakhodet.

Jørn Christensen spiller tangentinstrumenter og litt gitar på platen. Ola Snortheim er trommeslager, men for første gang i sitt liv har han ikke tatt i en trommestikke under plateinnspilling. Det er «vidundermaskinen» som tar seg av trommingen – og det meste av bass-spillet – men det er musikerne som har bygd opp musikken og instruert maskinen. Som musikerne sier: Maskinen kan ikke skape noe på egenhånd, den utfører bare ordre.

Platen vil være i salg i månedsskiftet oktober-november.

[Feilstavelsen «Jørn Christiansen», som er gjennomgående i artikkelen, er rettet til Jørn Christensen]

«Visjoner fra fortiden» • Jan Rustad • Nye Takter høst 1985

Visjoner fra fortiden, Nye Takter høst 1985.
						Ola Snortheim, Jørn Christensen, Olav Snortheim.

Ambiente, mytiske steminger og prospektkort. I høyeste grad billedliggjorte stemninger fra norsk natur, billedliggjorte gjennom musikken og arbeidet til tre mennesker: Ola Snortheim, trommeslager (Blaupunkt, De Press og Cirkus Modern), Jørn Christensen gitarist (Can Can, De Press, Cirkus Modem og en haug andre ting). Og endelig Olav Snortheim, folkemusiker og far til Ola. Sammen er de Langsomt Mot Nord, og sammen i mer eller mindre overført betydning har de skapt en av de mest spennende platene jeg har hørt i år. Er det så nasjonalromantikk som driver dem? Står vi foran en ny runde med busseruller og nickerssokker, med hardingfela på ryggen?

Ingen fare, Ola og Jørn griper tilbake i tiden, langt forbi hardingfelestadiet. Til den tiden hvor musikken ble spilt på bukkehorn og langeleik, og skaper ved hjelp av innspillinger Olav Snortheim gjorde for NRK i sin tid, de trolske stemningene sine, en slags musikalsk Theodor Kittelsensk reise.

– Det er pent i Norge, og det er klart at det gir seg utslag i musikken på plata, uten at vi er enige om at det er nasjonalromantikk av den grunn. Du kan godt kalle det et bilde av Norge i lyd. Naturen er dau så mange steder i verden at vi må ta vare på det vi har.

– Studiobeliggenheten var perfekt til denne plata. Sigma studio ligger i et hus som står på påler ute i vannet, og når vi hadde pause var det bare å sette seg på terrassen og se ut over fjorden. Det var en utrolig fin periode hvor vi jobba kreativt hele tiden.

– Det er jo ikke noe nytt å blande folkemusikken med andre musikkformer, Edvard Grieg gjorde også det der han hentet elementer fra folkemusikken til sin klassiske musikk, og midt på syttitallet hadde du grupper som Lindisfarne med norske avleggere som Folque og slike ting. I 1985 er vi i en stilling der det har skjedd en masse innen musikken, også teknologisk med synthesizere og slike ting. Og der Lindisfarnegenerasjonen kopierte de tidligere tiders utøvere så hadde vi, med Olav Snortheims hjelp som anerkjent tolker av eldre norske folketoner, lyst til å forsøke å finne en ny form, prøve å kombinere denne musikken med tidas lyddrakt på en ny måte.

– Tonespråk som det man finner på denne plata vil være ukjent stoff for det noe mer urbant orienterte publikummet dere vanligvis henvender dere til gjennom arbeidet som rockmusikere?

– Noe av hensikten er å muligens vekke en interesse for folkemusikk hos dem som slår av folkemusikkhalvtimen hver søndag. Det ligger mye bra stoff i norsk tonetradisjon som lett blir glemt, fordi folkemusikkutøverene i Norge i liten grad har vært i stand til eller sett hensikten i å fornye seg. De står der og gnukker på fela si, og fremmedgjør med det store deler av norsk ungdom som da går glipp av en rekke ting de sannsynligvis ville hatt stor glede av. I land som Irland og Skottland er folkemusikk holdt i hevd i en helt annen grad som aktiv og levende musikk blant befolkninga i alle årsklasser, og musikken er blitt fornyet og holdt levende gjennom å bruke mye nye instrumenter.

– En beundringsverdig innstilling, men var det nødvendig å lage plate av det?

– Nå har vi to spilt i rockeband i mange år, og alltid vendt sansene ut over landegrensene for å finne inspirasjonskilder til å spille musikk. Ut av den erfaringen vokste idéen om at det burde være mulig å finne våre egne røtter også, istedet for bare å lage internasjonal, anglofisert popmusikk.

– Er nå de norske musikalske røttene noe å være stolte av?

– Vi er nå engang norske, vi er født i Norge, oppvokst mellom fjord og fjell, og som musikere syntes vi det var spennende å lete tilbake til noe som er vårt eget, og nå tenker ikke vi på hardingfele og trekkspilltradisjonen. De er begge, historisk betraktet, relativt nye instrumenter. Vi ville lenger tilbake, til den norske grunntonen om du vil. Og det fikk vi god hjelp til av faren til Ola som kjenner spesielt de eldre norske tingene, toneganger som har oppstått på en tid hvor bukkehornet ble brukt som skremselsinstrument for rovdyr, og så begynte de å spille pa det og laget toner. En tusenårig tonetradisjon som er norsk, og som det har vært spennende å arbeide med.

– Mange vil innvende at det går da ikke an å spille folkemusikk med all den elektronikken dere har brukt?

– Vi bruker maskiner, ja, men det er vi som styrer maskinene – ikke omvendt. Vi mener vi har klart å gi liv til maskinene, fordi det er såpass vare og stemningsrike ting som ligger der.

– Er rocken for trang genre å arbeide i?

– Nei aldeles ikke. Det er gøy å forsøke seg på noe annet, og egentlig er det ikke noen ny ide. Jeg har tenkt på noe slikt i mange år, men det var først etter å ha oppdaget at Jørn gikk med mye av de samme tankene, at idéene modnet såpass at de kom ut på riller.

– Jeg vet at artister ikke skal tenke på slikt, men hvilket marked ser dere for dere for musikk som dette, det er jo ikke just listepop vi har med å gjøre?

– Apellen er nok bredere enn det vi har på de tingene vi gjør som et rockeband. Denne musikken favner over en bredere aldersgruppe, og er ikke begrenset til det listekjøpende publikummet. Og hvis denne plata slipper å drukne i høstflommen myntet på plassen under juletreet, hvis den når ut, så tror jeg nok at de som hører den vil like den, og kanskje se den som et argument til å legge av seg det musikalske mindreverdighetskomplekset som er så inngrodd.

Lurer du fremdeles på hva vi mener, så er plata mulig å få fatt i sånn rundt første november, og den er det mest slående argumentet å legge på bordet. «NOR» er navnet, oppkalt etter en diktantologi som kom ut i 1814 som hadde undertittelen «En nyttårsgave til det norske folk». Lukk opp ørene.

«Med computer og langeleik» • Tore Neset • Dagbladet 1985

Med computer og langeleik, Dagbladet 1985.
						Ola Snortheim, Jørn Christensen, Olav Snortheim.
						Ken Dangs vokalist Kjersti Bergesen.
						Bukkehorn og langeleik.
						Sigma studio i Bergen.
						Inneholder titler som Gjetarlåt frå Hallingdal, Tusselåt og Nissedans.

Her kommer rockens Tidemann og Gude, alias Jørn Christensen og Ola Snortheim. De to Circus Modern-medlemmene har gitt seg den norske folkemusikken i vold med elektronikken som hovedinstrument.

Inspirasjonskilde for duoen har vårt Olav Snortheim (74), far til trommeslager Ola og kjent folkemusiker. Han spiller bukkehorn og langeleik på «Langsomt mot nord», et nasjonalromantisk epos i dataalderens musikkalske språkdrakt.

– Far liker plata, sier Ola. – Han er en fordomsfri gammel mann. Særlig likte han de raskeste låtene. Vi var heldige som hadde ham.

På avstand

«Langsomt mot nord» kommer i månedsskiftet oktober/november og inneholder titler som «Gjetarlåt frå Hallingdal», «Tusselåt» og «Nissedans». Ikke akkurat hva man forbinder med Oslos indre rockemiljø?

– La oss trekke sammenligningen med Tidemann og Gude og I.C. Dahl, sier Jørn Christensen. – Disse nasjonalromantiske malerne satt i Düsseldorf, så langt fra norske fjorder og fjell somdet mulig å komme. Der, midt i Rhinland, malte de norsk natur med stor innlevelse. Slik er det for oss også. Siden vi er Oslogutter uten direkte, daglig kontakt med naturen, idealiserer vi det ur-norske. Folk på landsbygda gjør jo det motsatte. Når du har fjorder og fjell rundt deg, kjøper du amerikanske biler og føler behov for å gå på hamburgerbar.

Data i Bergen

Prosjektet ble født hjemme hos Snortheim senior i Gudbrandsdalen og utviklet seg videre i Sigma studio i Bergen. Litt sang av Ken Dangs vokalist Kjersti Bergesen ble lagt på, og Ola og Jørn fikk ytterligere hjelp av Frank Hovland på bass. Ellers er det meste datamaskiner.

– Jeg løftet ike så mye som en trommestikke under innspillingen, sier Ola uten tegn til skuffelse i stemmen. – Maskiner er jo ikke farlige. Det er jo menneskene som programmerer dem, som har skapt dem. Kravene til lydkvalitet er høye i dag. Folk krever god og gjennomarbeidet lyd på ei plate som skal kunne tåle å bli spilt om igjen og om igjen. Vi har tatt oss store friheter på dette området. Det blir som å lage en film, alle virkemidler er lov.

Nytt?

Paret Snortheim/Christensen er ikke de første som jazzer eller rocker opp folkemusikk. Mange vil huske gruppa Folque fra midten av 70-tallet, ei gruppe som fulgte i kjølvannet av engelske folk-rockere som Steeleye Span. I Sverige jobbet Jan Johansson med fusjonen jazz og svenske folketoner. Hva er det som er så revolusjonerende nytt med «Langsomt mot nord»?

– I dag skriver vi 1985 og ikke 1975, sier Ola. – Der ligger den vesentligste forskjellen. Vi har gått helt tilbake og helt fram på en gang. Bukkehorn og langeleik er opprinnelig norske instrumenter. I motsetning til fela, som er av mellomeuropeisk opprinnelse. I dag er datamaskinen Norges viktigste instrument. Vi har prøvd å finne en sammenheng her. Musikken er lett tilgjengelig, men uttrykker også en melankolsk innestengthet. Slik har den norske folkesjela blitt etter tusenvis av år. Naturen har påvirket vårt kollektive sinn.

Turné

Det må bli vanskelig å framføre dette i konsertformat?

– Det har jo nesten blitt avleggs å spille ute i 80-åra, sier Ola, som sammen med Jørn, Helge Gaarder, Mari Wendelboe og Jørgen Lie starter en landsomfattende turne i Norsk Rockeforbunds regi i Lakselv til helga. Circus Modern skal raskt mot nord.

– En turne med «Langsomt mot nord» måtte bli en konsept-greie med nasjonalromantisk performance. Gjerne med computere og dansere på scenen. Tittelen på plata antyder jo at vi er på vei mot oss sjølv, mot våre egne røtter. Det tar tid, og veien kan bare gå gjennom det vi som rockemusikere har lært underveis. Engelsk og amerikansk musikk, sier de to nyfødte nasjonalromantikerne.

«Vakker musikk langsomt mot nord» • Tor Marcussen • Aftenposten 20.11.1985 s:7

Vakker musikk langsomt mot nord, Aftenposten 20.11.1985.
						Ola Snortheim, Jørn Christensen, Olav Snortheim.
						Jørn og Ola spiller et utall synthesizere, gitarer og trommer. Kjersti Bergesen synger
						ordløs sang effektfullt på et par av melodiene.
						De Press, Circus Modern og Can Can.

«Langsomt mot nord» er navnet på en trio og på en plate som fortjener spesiell oppmerksomhet. De unge til dels avantgarde rockerne Jørn Christensen og Ola Snortheim med bakgrunn i band som De Press, Circus Modern og Can Can, har gått sammen med faren til Ola, Olav Snorthelm, som er en 74 år gammel folkemusiker med solid kjennskap til norsk folkemusikktradlsjon. Sammen har de tre laget en unik blanding av moderne musikk og tradisjonell folkemusikk. Noe er basert på eksisterende temaer, noe er ny-komponert. Olav spiller bukkehorn og langeleik og Jørn og Ola spiller et utall synthesizere, gitarer og trommer. Kjersti Bergesen synger ordløs sang effektfullt på et par av melodiene.

Resultatet er blitt meget spennende. De to rockmusikerne har nærmet seg folkemusikken med ærefrykt og respekt, men ikke verre enn at de har tilført den noe eget. Et umiskjennelig preg av 80-tallels moderne musikk. Kombinasjonen er blitt melodiøs som den beste folkemusikken og lydmessig utfordrende som den beste rocken. Til tider låter det massivt og pompøst som Pink Floyd («LMN»), til tider naivt inntagende («Rannveigs voggevise»).

Olavs bukkehorn får spille hovedrollen i sanger som «Min sol. min lyst, min glede», men som oftest er det lydmaskinene og gitarene til Ola og Jørn som dominerer uten at det går ut over det umiddelbart melodiøse og ofte rent vakre. Tenk at rockmusikerne Snortheim og Christensen har gått med musikk som vi kan høre på «LMN» og i «Hymne» inne i hodet! Det sier en god del om fruktbarheten ved å bryte ned båser og våge seg inn i andre stiler og miljøer enn det som til enhver tid er «riktig» og motemessig akseptabelt.

Møtet mellom den gamle folkemusikeren og de unge rockcerne har vært uvanlig fruktbart. La oss håpe at de tre får økonomisk anledning til å videreføre dette arbeidet. Slik at de kan gjennomføre idéene sine enda bedre. Få litt bedre tid i studio. Finne frem til mer materiale slik at alt er like bra som det beste her. «Langsomt mot nord» (Famous Records. Distribusjon: CBS) anbefales som noe mer enn et artig eksperiment. Platen forteller om røtter, arv, toleranse, respekt og om iboende skjønnhet.

«Mer elektronisk bukkehorn-låt»Dagningen 1986 s:13

Mer elektronisk bukkehorn-låt, Dagningen 1986.
						Ola Snortheim, Jørn Christensen, Olav Snortheim.
						LMNt, Gare du Nord, Circus Modern.
						Morgan Lindstrøm, Auto Union.

En av fjorårets overraskelser på det norske plate-markedet var prosjektet «Langsomt mot nord» (LMN), med elektroniske lydbilder bygd over tidligere NRK-opptak med folkemusiker Olav Snortheim på Harpefoss. Nå skal det lages ei plate til, delvis over samme lest.

Som sist er det Ola Snortheim, rockmusiker og sønn av Olav, og Jørn Christensen som står bak. Plata skal etter planen gis ut i mars neste år. Tittelen ser ut til å bli «Element», eller LMNt.

Den første plata har nå solgt mellom 5000 og 6000 eksemplarer, eller omtrent det dobbelte av det norske pop- eller rockplater selger i gjennomsnitt. 75-årige Olav Snortheim har med andre ord, etter en lang karriere som turnerende folkemusiker i inn- og utland, blitt delaktig i sin første platesuksess etter at han har «lagt opp». Ifølge plateselskapet, Famous Records, er det registrert en viss interesse for LMN også i land som England, Italia, Sveits og Frankrike, uten at det til nå er satset spesielt på lansering der. Men plata er å få tak i ute i Europa under navnet «Gare du Nord», som også er navnet på en kjent jernbanestasjon i Paris der alle passerende tog går mot nord...

I september blir videoen over melodien «Ola drar til Myklagard» vist for hele Europa under «den norske uka» på Sky Channel. Videoen skal også vises som et av eventuelle pauseinnslag i forbindelse med den private TV-overføringa av Steffen Tangstads VM-kamp på flere steder her i landet.

– Hvordan er det for en idealistisk rocker å være pauseinnslag i en boksekamp, Ola Snortheim?

– Helt ålreit det. Videoen viser også en kamp på liv og død, eller iallfall er det en ulv inne i bildet, ler Ola. Han er ellers er ganske bra fornøyd med LMN slik den ble og med salget av plata, som verken er pop eller rock i vanlig forstand.

I disse dager er han travelt opptatt med å gå gjennom opptak hans far har gjort for å finne ut hva som kan brukes på den nye plata. Tre bukkehorn-låter blir trolig med. I tillegg kommer strofer fra flere folkemelodier som skal spilles inn igjen med mer moderne instrumenter og ymse studiomaskiner.

Ola ser den kommende plata som et slags bind 2, men den blir også noe mer, siden han og Jørn nå vet mer om hvordan de skal bearbeide stoffet. De gamle opptakene blir ikke brukt direkte i riktig så stor grad denne gangen.

Noen av lydene som blir mixet inn i lyd-puslespillet, skal etter planen tas opp i det private Emmanuel Vigeland-museet på Slemdal i Oslo. Årsaken til dette er den helt enestående akkustikken i bygningen som også er høyst spesiell innen norsk malerkunst.

– Egentlig veit vi ikke noe om sluttresultatet før vi er ferdige. Det er en fordel å stille ganske «blank i hue». Da kan vi se mer fordomsfritt på alle mulighetene, mener Ola.

Utenom LMN og LMNt har han flere ting på gang. 8. oktober kommer tredje lp fra Cirkus Modern, gruppa Ola og Jørn Christensen (sistnevnte også med i den nye filmen «X») har vært med i de siste åra. Tittelen blir «Sjokkman». Gruppa drar på turne etter utgivelsen.

Dette kan bli gruppas siste plate og turne, om det da ikke skulle vise seg at plata selger eksepsjonelt godt. Ifølge Ola begynner gruppas liv å henge i en tynn tråd, dels på grunn av indre turbulens og dels aktiviteter medlemmene har utenfor.

– Med LMN har Jørn og jeg solgt nesten like mye som de to lpeene med Cirkuset til sammen. Det er ikke så oppløftende, sier Ola.

Cirkus Moderns nye plate kommer forøvrig omtrent samtidig med nye utgivelser fra både a-ha og Åge Aleksandersen, så oddsene er ikke automatisk de beste...

Om Cirkus Modern sprekker, står Ola likevel ikke uten band-planer. Iallfall er han sammen med en kamerat fra gamle dager i 70-åra, Morgan Lindstrøm, i ferd med å dra igang enda et prosjekt med det velklingende navnet Auto Union.

– Vi har laget en demo-tape som vi drar rundt til plateselskaper med. Vi bruker engelske tekster, men stilen er mer europeisk. En slags power-symfo-pop-trash-pønk(!), kanskje...

– Javel, ja...

«Låve-rock»Dagbladet 18.04.1986 s:4

Låve-rock, Dagbladet 18.04.1986.
					Videospeilet, Lars Lillo Stenberg

«Langsomt mot nord» het en av de merkeligste platene som kom ut her i landet i fjor – tradisjonelle folketoner fra Gudbrandsdalen i kollisjon med rockgitarer og elektronikk.

I kveldens «Videospeilet» kommer en video til musikk fra denne plata. Tittelen er «Låvedans», og prosjektet har kostet 120000 kroner, delvis med støtte fra Kassett-avgiftsfondet.

Videoen har lokalfarge og historie som støpt for Verdensutstillingen i Vancouver. Den tar for seg et sagn som Olav Snortheim, som spiller lur, langeleik m.m. på plata, forteller om en spelemann som blir forfulgt av ulver på vei hjem fra låvedans. For å slippe å bli spist må han gå baklengs over isen mens han spiller fele, og redder seg samtidig som den siste strengen ryker.

Figurer fra Oslos rockmiljø blir å se i uvante sammenhenger i videoen, som har rock-sangeren Lars Lillo Stenberg (deLillos) som «hovedperson» i vømmølsbukser.

Feilstavelsen «De Lilos» er rettet til deLillos.

«Musikken som forandret meg» • Sindre Bremnes • Folkemusikk nr 1 2010

Musikken som forandret meg, Folkemusikk nr 1 2010.
						Olav Snortheim, Ola Snortheim, Jørn Christensen.
						Møte mellom norsk tradisjon og samtidig populærmusikk. Hele vår musikkarv i gave.
Kven
Langsomt mot nord
Kva
LMN
År
1985

Gamle folkemusikkopptak fra NRKs arkiv satt sammen med (den gang) hypermoderne synthesizere av en rockegitarist og en trommeslager forandret min musikksmak for alltid.

Olav Snortheim (1911–88) fra Harpefoss var en allsidig spelemann, han spilte langeleik, munnharpe, bukkehorn, lur og fløyter. Sønnen Ola falt et stykke fra stammen. Han ble rocketrommis, kjent fra De Press og Cirkus Modern. Sammen med sin mangeårige parhest Jørn Christensen komponerte han ny musikk rundt arkivopptak etter faren. Det ble til det første store møtet mellom norsk tradisjon og samtidig populærmusikk. Og det ble så fint, så fint! Unge Snortheim og Christensen ytte gamle Snortheim den ytterste respekt, sjelden har musikalske ytterpunkter møtt hverandre i et så harmonisk hele. «Langsomt mot nord» ble i seg selv viktig kulturhistorie. Du finner den ikke i butikken, men lytt på http://www.reverbnation.com/langsomtmotnord. Takk, Ola, Olav og Jørn, av dere fikk jeg hele vår musikkarv i gave.