Skal vi dømme ut fra omslaget på Ola Snortheims tredje Langsomt Mot Nord-plate, er vi på vei inn i New Age kulturens naturverden der de 100 synthesizere blomstrer, eventuelt svever over vannene. Men det åpner med ekte langeleik opptak av Olav Snortheim. Derfra fortsetter det mest etter Olas hode og Espen Beranek Holms fingre.

Ved første ørekast høres «Hildring» ut som mer av det samme som vi har hørt fra LMN før. Folketoneinspirerte stemninger vokst ut av datamaskiner og synther. Men etter hvert kommer det også fram ekte instrumenter, trekkspill, gitarer, fløyte og mer til.

Dette bidrar til at «Hildring» ikke får det litt stive preget som den forrige plata «Westrveg» til dels hadde. Ideene er dyrket et steg videre. De er myket opp og går ut i flere forskjellige retninger, sjøl om ramma egenlig er den samme.

Etter tre plater kan det likevel være på tide å endre ramma i noe større grad. Spiller en hele CDen på noenogførti minutter i en dose, kan det bli i meste laget av stemninger. I noe mindre doser fungerer dette helt annerledes, som etterlengtede pusterom i vår dundrende Music Box-verden. Det er ikke folkemusikk, ikke rock, ikke folkrock, men noe annet.

Vårvons pris. Pillarguri. Sval vidde. Dovrehall. Rimfrost.

Titlene på den nye CD-plata fra Langsomt Mot Nord setter stemningen for musikken. «Hildring» er tittelen på denne tredje plata fra LMN, Ola Snortheims musikalske hjertebarn.

– Dette er norsk musikk. Det er ikke folkemusikk. To langeleiklåter er etter far min. Resten er mitt eget stoff, sier Ola. De to tidligere Langsomt-platene hadde med flere originale opptak av folkemusikk-kjempen Olav Snortheim, Olas far. Men det er ingen tvil om hvor Ola har inspirasjonen fra også denne gangen.

– Jeg hører til i Sør-Fron, på Harpefoss. Barndomsminner derfra virker inn på tonespråket. Norsk visetradisjon har jeg også hatt et langvarig forhold til. Folk som Erik Bye og Geirr Tveitt har på hver sin måte et veldig norsk tone-språk. Det vil jeg påstå at jeg også har, riktignok i ei anna form når det gjelder lyd og arrangementer.

Oslo-innvandrer Ola Snortheim er svært godt fornøyd med «Hildring», der han samarbeider tett med kanskje mer kjente Espen Beranek Holm. Ola har skiftet hovedsamarbeidspartner for hver av de tre platene. Men det er ikke bare dette som har gjort forskjellen på platene.

– Denne gangen var jeg mye mer forberedt enn på de to andre platene. Arbeidsprosessen strakk seg over snaut ett år fra starten til ferdig mix forelå. Denne gangen klarte jeg å opprettholde interessen hele vegen og holde en rød tråd gjennom hele produksjonen. Dette mangla på de to andre, sier Ola.

Nytt med den siste plata er også at datamaskinene og synthesizeme er kommet noe mer i bakgrunnen. Levende mennesker som spiller ekte, akkustiske instrumenter er trukket mer fram i lydbildet. Trommelyden på plata skriver seg likevel ikke fra trommeslager Olas eget trommesett, men fra elektronisk maskineri.

– Det er vanskelig for folk å høre forskjell på synthesizere og ekte instrumenter. Dessuten tror folk at alt er synther fordi det er Langsomt Mot Nord. Den nye plata fikk heller dårlig omtale i Arbeiderbladet på grunn av dette. Mye folk innen rockbransjen, og spesielt i Oslo, er veldig forutinntatt. Langsom Mot Nord og synthesizere hører liksom sammen. Og så tror mange at dette er folkemusikk. Men folkemusikk er ikke noe du lager sjøl. Den er noe som har vært der fra tidenes morgen...

Ola priser seg lykkelig over å ha hatt med Beranek på plata. Arrangementene og bearbeidelsen av lydene er i stor grad sistnevntes verk.

– Han bruker ti fingre, jeg bare én. Egentlig kan jeg ingen ting. Jeg sitter bare med melodiene oppi hodet. Ikke kan jeg noter, og ikke kan jeg spille. Jeg spiller med en finger. Men jeg må alltid ha noen til å ordné med akkordene og alt det andre.

Om han har lyst til å lære litt besifring, komposisjonsteknikk og instrumentelle ferdigheter? Nei, på ingen måte.

– Jeg har ikke lyst til å lære det. Om jeg lærer hvordan ting skal være, vil jeg også lære hvordan ting ikke skal være. Jeg er redd jeg ville miste noe på vegen.

Den første Langsomt Mot Nord-plata solgte i 7000 eksemplarer. Det samme tallet kom nummer to, «Westrveg», opp i.

– Dette var ikke nok for det store plateselskapet CBS. De hadde lagt lista på 15.000. Egentlig synes jeg 7000 var bra for ei plate med såpass «smal» musikk som verken er pop, rock eller Sputnik. På grunn av at CBS sa nei, visste hele bransjen plutselig at vi var skippet av et stort selskap. Det betydde at «Langsomt Mot Nord er ikke noe å satse på for oss heller». Vi var en runde hos flere selskaper og var i ferd med å gi opp da vi ble kontaktet fra det lille selskapet Origo.

Resultatet ble selvsagt at «Hildring» er gitt ut på selskapet Origo Sound som har base i Fetsund og satser idealistisk på «smal» instrumentalmusikk. Origo har et internasjonalt kontaktnett og distribuerer musikken sin i flere land.

Onsdag denne uka var Ola Snortheim opptatt med releaseparty, plateslepp, for «Hildring». Ellers går mye av tida med til to andre prosjekter der Ola bruker trommene. For det første arbeider han igjen under DePress-navnet, med Andrej Nebb og Jørn Christensen. Her er det både plate og konserter på gang. Men ifølge Ola er dette et «russisk rullett-prosjekt». Det kan gå bra, og det kan slutte brått.

I tillegg har han omsider fått satt ut i livet planene om et nytt band, foreløpig uten navn, men med folk som har vært innom Lost & Found, deLillos og Femi Gange. Et skikkelig gitarstøyband med Litt Red Hot Chili Peppers, litt Zeppelin, litt Steppenwolf og en del til, uten at det på noen måte er planlagt å bli det norske svaret på Nirvana.

Men et godt stykke fra Sør-Fron og Langsomt Mot Nord er det iallfall. Og kan det bli noen LMN nummer 4-plate etter dette?

– Jeg håper det. Planen er i første omgang å gi ut ei skive bare med lang-leik. Jeg har samlet en del stoff og er i gang med prosjektet. Dette blir bare opptak far har gjort, muligens med litt bearbeiding. Men det blir ei folkemusikkplate. Kanskje vil den komme ut rundt OL-tider...

Som en musikalsk hildring i det fjerne, langsomt stigende mot oss i horisonten, kommer uvante toner ut av høyttalerne. Skapt av langleik, hardingfele, fløyte, trombone – og en diger maskinpark av computere programmert til moderne poplyd.

En uvanlig blanding. Men for Langsomt Mot Nord, alias Ola Snortheim og Espen Beranek Holm, høres det naturlig og riktig ut. Med platen «Hildring» fortsetter de en reise Ola Snortheim påbegynte allerede i 1985 med platen «lmn» og videreutviklet med «Westrveg» for fire år siden.

Med antiautoritært mot i brystet og finstemt musikalsk vett i pannen har de satt seg som mål å spleise tonespråket i arven fra tradisjonsrik folkemusikk med klangfarver en vogue tidsaktuelle, malende synthbilder. Ikke som 70-tallets folkrockere, men en naturlig, mer likestilt sammensmelting.

Så kan vi enda en gang rynke pannen og konstatere at bang – der falt de mellom to stoler. Ikke helt begrunnet, for i en tid med stadig høyere musikalsk takhøyde ser det ut til å bli plass til alle som vil leke med påtvungne konvensjoner og fordommer. Uansett sitter Ola Snortheim og Espen Beranek Holm der med lure smil:

– Det er ikke vi som setter opp båsveggene. Å ta musikken på egne premisser er noe annet, lyder det optimistisk. – Det engelske og amerikanske pophegemoniet er i ferd med å få konkurranse. Stilarter blandes, alt er lov.

I Langsomt Mot Nord er det Ola som representerer tyngdepunktet i folketonene, mens Beraneks rolle er å trykke på tagentknappene til rett tid. Ola medbringer ballast fra oppvekst i «dalenes dal», Gudbrandsdalen, og den musikalske verden som danner grunn for eksperimenteringen fikk han med morsmelken. Faren, Olav Snortheim, var nemlig en anerkjent folkemusiker med livslang innsats på langleik og bukkehorn. Opphavet bidro sterkt til sønnens innspillinger på de to første platene, på den siste er han representert i platens to «covere», «Vårvons pris» og «Brudemarsj fra Vågå» i opptak fra 50-årene.

– Jeg fikk en musikalsk plattform der folkemusikk var mye mer enn felegnikking og slåtter. Det er mye barndomsminner nedlagt i platen, assosiasjoner fra naturen og kanskje endel sentimentalitet, sier Ola.

Med bakgrunn i banebrytende rockband som De Press er han nå definitivt gått over til noe helt annet.

Utviklingen av prosjektet, der han ved de forrige utgivelsene hadde med seg gitar-og produsentfantomet Jørn Christensen og Morgan Lindstrøm, er nå gått i mer akkustisk retning. Computer-teknologien er skjøvet lenger bak i lydbildet, til fordel for orgler og trekkspill, og det hele er tatt opp mer på direkten.

– Noen sier at folkemusikk det er noe som er laget forlengst, musikk som bare finnes og ikke kan utvikles. Vi bruker klangene og tonene til å finne frem til nye uttrykk og alle hører med det samme at dette er typisk norsk musikk, sier Espen Beranek Holm.

– Noen sier at folkemusikk det er noe som er laget forlengst, musikk som bare finnes og ikke kan utvikles. Vi bruker klangene og tonene til å finne frem til nye uttrykk og alle hører med det samme at dette er typisk norsk musikk, sier Espen Beranek Holm.

Tredje gang gjelder. Duoen Langsomt Mot Nord er klare med sin tredje melodiøse plate som beveger seg langs stiene i grenselandet mellom folkemusikk og popmusikk med langeleik og elektriske gitarer som stifinnere. Platen er norsk som OL-gull, men likevel internasjonal i sin evne til å integrere nytt og gammelt.

Hildring er navnet på den omreisende musikkalske duoens nye plate. For selv om komponist Ola Snortheim fra Harpefoss i Gudbrandsdalen har vært med fra første strofe, har duoens besetning skiftet fra plate til plate.

Langsomt Mot Nords første utgivelse kom i 1985, da hadde Ola Snortheim med seg Jørn Christensen, på plate nummer to som het «Westrveg» og som kom i 1988, hadde han med seg Morgan Lindstrøm, men nå er det Espen Beranek Holm som er med på ferden.

Det er ikke enkelt å putte Langsomt Mot Nord i en enkel musikkalsk bås: folkemusikk – rock? Lydkullissene minner om New Age musikk, eller? Norsk folkemusikk i den fundamentalistiske betydningen er dette definnitivt ikke. Men likevel er det noe ubetinget etnisk over de instrumentale melodiene og det er ikke bare fordi titler som «Brynhild», «Sval vidde» og «Rimfrost» knapt kan gi annet enn norske assosiasjoner, men også fordi «Hildring» er en del av den internasjonale «World Music» strømningen som Peter Gabriel gjør mye for å støtte opp under. Etnisk musikk blir ikledd moderne tonedrakt – og det gjør det enklere å høre hvor internasjonalt sammenvevd musikk egentlig er slik norske Bel Canto på sin siste plate også er det.

– Vi har brukt et norsk tonespråk som klangbunn, men norsk folkemusikk er grunnmuren i selve platen selv om den også gir et klart poputtrykk, sier Espen Beranek Holm som ellers ikke er kjent for sin hang til folkemusikk.

– Jeg har alltid likt platene til Langsomt Mot Nord. Selv om musikken har ligget langt utenfor mitt eget musikkuttrykk har jeg likevel følt meg beslektet med musikken, sier han og legger til at han selv har lært mye av arbeidet med platen som begynte i 1989.

Langsomt Mot Nords to foregående plater solgte hver for seg 7000, det er ikke dårlig sett med norske øyne. Likevel hadde duoen problemer med å finne et plateselskap som var villig til å gi ut «Hildring». Etter at Sonet ga ut den første, ga Sony (CBS) ut plate nummer to, men så var det nei. Etter å ha tatt runden rundt mellom selskaper etter at platen var ferdig innspilt på egen hånd og fått avslag, ringte det fra det lille selskapet Origo Sound på Fetsund. Origo ville være med på ferden sammen med Langsomt Mot Nord. Nå er begge på vei.

• Ola Snortheim, 37 år, fra Harpefoss i Gudbrandsdalen. Sønn av folkemusiker Olav Snortheim. Trommeslager, komponist og organisator for plateprosjektet «Langsomt mot nord».

• Espen Beranek Holm, omtrent på samme alder, fra Oslo. Bidragsyter til en rekke forskjellige pop-prosjekter de senere årene. Jobber for tiden også med bandet «Mors beste barn». Spiller forskjellige tangentinstrumenter.

I disse dagene er de to under navnet «Langsomt mot nord» ute med sin tredje plate som har fått tittelen «Hildring». Et musikkalsk prosjekt med utgangspunkt i norsk folkemusikk ogt da særlig fra Snortheims «røtter» i den gudbrandsdalske musikken. Han forteller at hans far, Olav Snortheim, spilte de fleste folkemusikkinstrumenter unntatt fele og trekkspill, slik at den folkemusikken som kan spores hos Ola er påvirket av denne musikken. Ikke «hopp-sa-sa»-varianten av folkemusikk, men mer den langsomme varianten. Det er en rik salmetradisjon i den norske folkemusikken, som han mener han er grepet av. – Når jeg lager låter så er det fra «barnet» i meg at jeg tar det. Den norske visetradisjonen har alltid væer sterk, slik at musikere som Erik Bye og Geir Tveit kjenner jeg godt, rent melodisk.

Folkemusikkbasert rock i disse EF-tider

– Hvorfor satse på folkemusikkbasert musikk i disse europa-tilpasningstider?

– Det er kanskje nettopp derfor vi gjør det, skyter Beranek inn, men egentlig er det vel mer tilfeldig. Når Ola lager musikk, så er det sånne låter han lager, på grunn av den bakgrunn han har. Og dette satt sammen med et ørlite urbant tilsnitt fra meg som har bodd i Oslo hele livet, og jobba med et europeisk pop-rock-uttrykk, blir kombinasjonen den musikken «Langsomt mot nord» står for i dag.

Musikk for OL '94

Etter å ha overvært avslutningsseremonien fra OL i Albertville på TV, og sett Lillehammers bidrag med Sidsel Kyrkjebø og Jan Garbaraks musikk, fikk jeg en følelse av at musikken til «Langsomt mot nord» gjerne kunne vært brukt der.

– Hvor i det norske musikkbildet vil dere selv plassere dere?

– Jeg tror ikke «Langsomt...» er noe begrep i norsk musikkverden, erkjenner Ola. Jeg tror heller ikke at vi vil være det. Jeg føler selv at jeg hører hjemme i rocken, både som person og utøver, men det er når man får lyst til å gjøre noe sjøl, at man begynner å tenke 3/4 takt, men noen status innenfor norsk folkemusikkmiljø trakter jeg ikke etter.

Polsk/norsk samarbeid

Ola har i flere år samarbeidet med den polskfødte musikeren Andrej Nebb, som er svært opptatt av sin folkemusikk.

– Hvordan her det påvirket ditt forhold til dine egne røtter i den norske folkemusikken?

– Det har sikkert vært et spark bak, til at jeg har fått lyst til å se på mine egne røtter. Og i mars skal Andrej og jeg i studio igjen for å lage en plate med utgangspunkt i russisk folkemusikk.

«World Music»

– Den såkalte «World Music»-bølgen har den senere tid bølget innover det europeiske musikkmiljø med stor kommersiell suksess, er det denne bølgen dere nå skal hive dere på?

– Realiteten er vel mer den at dette prosjektet aldri har tatt mål av seg til å bli noen kommersiell suksess, sier Beranek. – Vi lagde ikke denne plata for at den skulle selge i så og så mange eksemplarer. Det er bare sånn at slik er Olas musikk. Men det er jo bra at interessen for etnisk musikk, og også såkalt New Age-musikk, ute i Europa og resten av verden, er blomstrende.

– Hva tror dere det kommer av, at folk nå begynner å interessere seg for musikk fra andre himmelstrøk, som f.eks. Afrika og Sør-Amerika?

– Jeg tror verden er på vei over til mer åndelige verdier, sier Snortheim, – og at man kan gi litt slipp på det materielle i samfunnet. Meditasjon blir stadig mer viktig blant folk. Og verden blir bare mindre og mindre. Kommunikasjonene blir enklere og folk reiser mer.

Interessant er det at irene i alle år har vært veldig bevisste på å bruke sin folkemusikk. Og det har ført til at de har fått gjennomslag for sin musikk også utenfor Irland. Og det er kanskje noe av det som har manglet i det norske folkemusikkmiljøet. Nordmenn har aldri hatt selvtillit nok til å stå på egne tufter.

– Hvorfor har det vært sånn i Norge?

– Det har alltid vært stort skille mellom by- og bygdekultur i Norge, sier Ola. – Byen er Oslo, og Oslofolk har ikke peiling på hva som skjer på landsbygda.

– Og folkemusikere er jo selv veldig puritanske, sier Beranek. Folkemusikken har liksom alltid vært tilstede i bygdemiljøene, og der er den blitt! Og miljøet har liksom aldri godtatt at andre musikere har tatt fatt i deres musikk og gjort noe mer med den. Man blir litt uglesett. Musikken blir jo ikke ødelagt selv om man bruker den og gjør noe med den.

Det «nasjonalromantiske» musikkprosjektet Langsomt Mot Nord med trommeslageren og folkemusikersønnen Ola Snortheim frå Hundorp i spissen lanserte i 1985 sin første LP «LMN».

I fjor utkom albumet «Westrveg».

8. juli i år vil bandet Langsomt Mot Nord debutere «live».

Begivenheten finner sted i Hammerfest i forbindelse med Hammerfest og Vadsøs felles 200-års by-jubileum. Langsomt Mot Nord vil åpne festkonserten og bandet består av: Fredrik Sager – gitar, Bernt Biberg – bass, Tora Ulstrup – vok/tangenter, Espen Beranek Holm – tangenter og Ola Snortheim – trommer.

Ola Snortheim og Espen Beranek Holm arbeider dessuten for tida med Langsomt Mot Nords 3. LP, som ventes utgitt i løpet av høsten ’89, under foreløpig arbeidstittel «LMNt».

I løpet av utgivelsen vil det også bli lagt opp til turne.

HAMMERFEST (VG) Med Jørn Hoel, Dum Dum Boys og den legendariske gruppen Smokie og lokale band ble «Rock on Top of Europe» årets rockeopplevelse i Nord Norge med musikk fra kl. 19.00 til kl. 6 neste morgen!

Nattens høydepunkt ble Smokie. Det britiske bandet selger plater som aldri før, og er for tiden på en omfattende norgesturné. Lørdagens publikum hadde slett ikke glemt Smokies gamle slagere, og alle som husket f.eks. «Living Next Door To Alice», sang med.

Et titalls unge jenter besvimte i trengselen mot scenen , mens Smokie gjennomførte sin slagerparade i høyt tempo «We want more,» ropte Hammerfest-pulikummet, og tre ekstranumre fikk de.

Ordfører'ns rocke-opptøyer

HAMMERFEST (VG) Det var ikke første gang ordføreren i Hammerfest, Kåre Rønbeck, var på rockekonsert. Lørdag kveld tok han med kona Anny på «Rock on Top of Europe».

Jeg tilhører Jo 50-talls generasjonen og var med på de første rocke-opptøyene i Oslo, forteller ordfører Kåre Rønbeck, som for øvrig er bror til miljøvernministeren. Dette er bare moro, og ungdommen av I dag er i hvert fall ikke verre enn da vi holdt på som verst. Jeg håper vi kan gjenta dette neste år også, sier ordføreren til VG.

3OOO

Med utsikt i de fleste himmelretninger, og med midnattssolen midt imot, kunne nærmere 1000 tilskuere oppleve midnattsrock i jubileumsbyen Hammerfest. Langsomt mot Nord åpnet artistparaden med intrumentalmusikk helt i tråd med de vakre omgivelsene. Lokalband som Montenegro og Guys fulgte opp med svingende blueslåter. Men det var Tore Hansen og Unit Five som først fikk fart på publikum. Det er fem år siden Unit Five spilte sammen, og det gav tydeligvis mersmak.

Lagt opp

Unit Five har jo egentlig lagt opp, men vi kunne ikke si nei til å spille i vår egen by. Vi har aldri fått anledning til å spille ordentlig i Hammerfest, sier Tore Hansen, rørt over responsen og sliten etter å ha gitt alt til sitt hjemmepubllkum.

Det var mange som var møtt opp for å høre; duoen Jørn Hoel og Steinar Albrigtsen spille låter fra den tid de spilte sammen i Tromsø. Publikum koste seg gjennom en serie gode gamle låter fra 1950- og 1960 tallet, profesjonelt presentert av de to, og da Jørn Hoel avsluttet med «En hånd å holde i» sang publikum av full hals.

«Litt gøy»

– Det er moro å spille med Steinar. Vi stiller på scenen med kun to akustiske gitarer, det var sånn det hele startet. Vi synger låter vi lærte a spille sammen, og vi gjør det bare for å ha litt gøy, sier Jørn Hoel om samarbeidet med Steinar Albrigtsen. Søndag spilte de i Kristiansund.

Stemningen ble ikke mindre da Dum Dum Boys overtok scenen. Selv om den eldre garde foretrakk å gi seg for natten, stod nærmere 1500 unge fans igjen og lyttet til den populære trøndergruppa til klokken 4 om morgenen.

Vardø 15. juli

Selv om arrangørene var litt skuffet over billettsalget, var politimesteren godt fornøyd med avviklingen av Europas nordligste rockekonsert. Lørdag 15. juli er det Vardøs tur. Hovedtrekkplastrene blir Mari Boine Persen, Nazareth og Dum Dum Boys, og publilkumstallet må komme opp mot 5000 mennesker bare i Vardø hvis regnskapet skal gå i balanse for arrangørene Panorama, som er ansvarlig for begge konsertene.