På sporet av... Ola Snortheim

– Sivil status:
– Musiker, 37, gift, ett barn.

– Hva liker du best å å slå på:
– Stortromma.

– Hva betyr egentlig Langsomt Mot Nord:
– Jørn (Christensen, min anm.) hørte om at det visstnok hang et bilde med den tittelen på Høvikodden. Vi syntes det passa på oss, men vi har etterlyst bildet siden 1985.

– Første band:
– Slependen Hasj-band.

– Mest berømte band:
– De Press, vi fikk Spelemannspris 1981.

– Hva lærte du i dansebandet Greyhounds?
– Slaget på skarptromma.

– Antall LP-plater:
– 11 – pluss medvirkning på noen.

– Første plate:
– Blaupunkts EP i 1979.

– Berømte slektninger utenom far din, Olav, folkemusikeren:
– Onkel Knut Snortheim, og Andris Snortheim fra Visvas, og journalist Torgrim Eggen, begge søskenbarn.

– Slåss dere ofte i de Press?
– Ikke nå. Det hendte før, når vi drakk.

– Hva er det mest rocka du har gjort denne uka?
– Å ha vært i studio hele tida.

– Tre bra sider ved norsk folkemusikk:
– At det er røtter. At den er så spesiell i forhold til all annen musikk. Og at den er på veg tilbake nå.

– Det meste du har vinni i tipping?
– 10 000 kroner!

– Svakeste side som popmusiker:
– Dårlig til å sleike «riktige» folk opp etter ryggen.

– Sterkeste:
– Tyngden bak trommene.

– Musikk:
– Led Zeppelin.

– Musikalsk fenomen som endra ditt liv:
– Punk.

– Lesning:
– Fantomet.

– Favorittperson i Dynastiet:
– Krystle.

– Blir du fyllesjuk:
– Skjelven og svak i sjela.

– Toppen på hoppkarrieren:
– Kretsmester i Sør-Gudbrandsdal i klasse 12 år. 39 meter.

– Helt:
– Torgeir Brantzæg. Han var Den Beste. Men hvor ble det av han?

– Det satt vi å snakka om her en dag også:
– Han liksom bare forsvant...

– Hva er hellig for deg?
– Gud. Jesus. Dattera mi. Kona.

– Liv etter dette:
– Tror på eksistens, energi som fortsetter i andre former.

– EF:
– Veit ikke lenger. Før var jeg veldig i mot. Den norske nei-reaksjonen er tøff i seg sjøl, men jeg er ikke redd for at vi skulle gå inn.

– Hvor lenge er det mulig å gå langsomt mot nord?
– Vegen er målet.

Gjensyn med: Ola Snortheim

Til tross for at Ola Snortheim vokste opp med en far som var musiker, begynte han ikke å musisere før i voksen alder. Som 20-åring brukte han den første ordentlige lønninga si til å kjøpe sitt første trommesett. Fra 1976 og fram til nå har han vært innom mer enn 30 band, og han har spilt trommer på i overkant av 20 LP’er/CD’er, pluss diverse singelplater og EP’er. De Press, Cirkus Modern og Langsomt Mot Nord er de mest kjente gruppene sør-frøningen har spilt i.

– Som guttunge ville jeg spille trommer, men foreldra mine var skeptiske. Mye bråk, vet du... I gymnastida slo jeg meg blå på låra ved å lufttromme. I januar 1975 begynte jeg på lønnet utdanning ved Teleskolen, og den første månedslønninga på 1 500 kroner gikk i sin helhet til innkjøp av mitt første trommesett. Jeg fikk plassert det i kjelleren til fetteren min på Tonsenhagen i Oslo. Jeg hadde alle rytmene inne, så jeg måtte bare få systematisert det hele, og det gikk ganske greit, forteller Ola Snortheim, og legger til at da punken kom, var det lov å være dårlig og likevel spille i band.

Men det var i dansebandet Greyhound han lærte å spille trommer, i følge han sjøl.

– Vokalisten ga meg ett godt råd: Slå hardt på skarptromma! Siden den gang har jeg vært kjent som en meget hardtslående trommeslager, smiler Ola.

Første spillejobb skjedde med Greyhound på Skjetten ved Lillestrøm en lørdagskveld i 1976. Men det var på gamle, ærverdige Club 7 i hovedstaden Ola hadde sin første spillejobb i rockeband.

– Med gruppa Ski Patrol, senere Blaupunkt spilte jeg mye på Club 7. Der opplevde jeg for første gang ekstatiske tilstander. Det tok helt av – var en euforisk opplevelse!

De Press

I 1979 dannet Ola gruppa De Press, sammen med polske Andrej Dziubek Nebb (sang og bass) og Jørn Christensen (gitar). De Press var i likhet med svært mange andre inspirert av punk og new wave. De utmerket seg med sin originalitet, og ikke minst med Nebbs særegne tekster på en blanding av polsk, engelsk og norsk. Trioen platedebuterte i 1980 med to EP’er, og året etter ga de ut LP’en «Block to block». For den ble de belønnet med Spelemannsprisen. EP’en «Lars Ertervig/Fiskepudding» (1981) vakte også berettiget oppsikt, men snart begynte samarbeidet i De Press å slå sprekker. Gruppa ble oppløst i -83. I -90 holdt de en gjenforeningskonsert, og året etter ga de ut en ny CD/LP, «The Ballshov Trio».

Ola innrømmer at livet som musiker ikke bare er rosenrødt. Særlig forholdet til tidligere De Press-medlem Andrej Nebb er problematisk.

– Det skjedde ting som gjør at jeg vegrer meg mot å ha mer med han å gjøre. Nebb var blant annet svært ufin mot damene. Nå lever han på sin nye bondegård i hjemlandet sitt, etter å ha gitt ut åtte plater i Polen som jeg har vært med på. Nebb har tatt alle inntektene. Han har også prøvd urettmessig å få ut penger fra TONO ved å forfalske underskrifter. Jeg har egentlig lyst til å sette i gang sak mot han, sier Ola.

Cirkus Modern og deLillos

Etter oppløsninga av De Press, dannet Ola og Jørn Christensen gruppa Cirkus Modern, sammen med blant andre Helge Gaarder. De LP-debuterte i -84, og fikk raskt stor oppmerksomhet både for musikken og de samfunnssatiriske tekstene. Etter hvert ble medlemmene i Cirkus Modern opptatt med andre ting, og gruppa gikk i oppløsning i -86. I Cirkus Modern-perioden var Ola blant annet med på Helge Gaarders eksperimentelle solo-LP «Eine Kleine Angstmusikk» (1984).

– I -85 var jeg i studio sammen med Lars Lillo-Stenberg for første gang. Vi lagde førstedemoen på «Tøff i pyjamas» og «Fugl i bur». Det var for øvrig jeg som kom med bandnavn-forslaget de Lillos, forteller Ola.

Langsomt Mot Nord

I -85 startet Jørn Christensen og Ola prosjektet Langsomt Mot Nord, sammen med Olas far, folkemusikeren Olav Snortheim. Prosjektet gikk ut på å blande tradisjonell norsk folkemusikk med moderne klanger fra blant annet synthesizere. Dette resulterte i tre LP’er/CD’er: «LMN» (1985), «Westrveg» (1988) og «Hildring» (1991).

– De musikalske ideene i Langsomt Mot Nord er veldig sterkt knyttet til Harpefoss. Far skulle egentlig bli operasanger. Han var en jævlig bra sanger, men debutkonserten hans resulterte i dårlig kritikk. Dermed ble langeleik instrumentet hans. Han revolusjonerte spillet med langeleik. Folkemusikken og gammeldanstonene som klinger i Gudbrandsdalen, blant annet Oddvar Nygaards og Ola Opheims musikk, satte sitt klare preg på «tonen» i Langsomt Mot Nord, sier Ola, som skrev de fleste låtene som Langsomt Mot Nord ga ut.

Også på 90-tallet var Ola svært så aktiv bak trommesettet, i forskjellige band- og musikkprosjekter, noe som blant annet resulterte i CD’en «Trygge Oslo» med Jokke m/Tourettes i -97. Siste plata han har medvirket på er «Brenn lille venn» med Sterk, Naken og Biltyvene i 2000.

– Alltid vært innadvendt

Olas foreldre skilte lag forholdsvis tidlig, og 9. klasse gjorde Ola unna i Danmark. Han har derfor ikke bodd «hjemme» siden han var 13 år gammel.

– Jeg har alltid vært innadvendt, så jeg visste lite om hvordan andre hadde det i ungdomsåra. Men jeg hadde nok en helt normal oppvekst – gikk mye på ski og leste tegneserieblader.

– Men lite eller ingen musisering?

– Jeg prøvde meg på B-kornett i skolemusikken, med Arne Larsen som instruktør. Men jeg kom bare til rekruttstadiet. Det var bare Midtbygda-elever der, og som harpefossing kjente jeg ingen. Så etter hvert ble det mer stas å drive med sigarettrøyking i hemmelighet, smiler Ola.

På gymnaset på begynnelsen av 70-tallet hadde de fleste svært så langt hår, men Ola var blant de mest «progressive» typene med ekstra langt hår og midtskill.

Etter gymnaset begynte Ola på Teleskolen i hovedstaden.

– Hippiebevegelsen bergtok meg. Ei periode ble det nok noe inntak av forbudte stoffer, inntil jeg fant ut at det var for barnslig å drive med det.

Urban døl

Sjøl om Ola har bodd i Oslo de siste 30 åra, føler han seg som døl.

– Jeg har alltid følt meg som gudbrandsdøl, og har mang en gang tenkt at jeg gjerne skulle hatt bedre kontakt med gamle venner. Men motet er en lunefull motstander. Det har derfor blitt altfor lite kontakt med hjembygda og folk fra min barndoms dal. Hadde motet vært min venn, og inntekt og jobb sikret, ville nok Fronsbygda lokket meg tilbake.

– Musikken har jeg lagt på is, sjøl om jeg må innrømme at det rykker i rockefoten – særlig etter et par øl. Jeg drev med seriøs spilling i ca 20 år. Jeg har kjørt drosje i Oslo i ti år nå, og betaler min skatt med glede. På en måte sliter jeg mer for pengene enn før. Særlig under De Press-tida var det lett å ta av når pengene rant inn. Det var spektakulært og uvant å få spillejobber med så mye kroner involvert, og det hendte jeg hadde dårlig samvittighet, sier Ola Snortheim, som vanligvis gjør gudbrandsdøl av seg i påskeuka, men som i år tar påskeskituren på rulleski i Tigerstaden. Og han hilser til alle kjente og ukjente gudbrandsdøler og ønsker alle en riktig god påske!

For noen få uker siden fylte folkemusikeren Olav Snortheim 75 år. Han har vært den store inspirasjonskilden til en plate som kom ut i fjor høst, «Langsomt Mot Nord». Det er sønnen Ola Snortheim og Jørn Christensen som ved hjelp av moderne «musikk-datamaskiner» har gitt nytt liv til Snortheims gamle bukkehorn og langleiklåter.

Hva synes så Olav Snortheim om måten låtene hans har blitt fornyet på?

– Jeg må si jeg beundrer Ola og Jørn som har laget en plate av dette slaget. Måten de har gjort det på, tiltaler meg, men jeg synes de originale temaene kanskje kunne ha kommet litt tydeligere frem. Det de har fått ut av bukkehornet imponerer meg, sier Snortheim senior. Bukkehornet ble brukt til å skremme bort varg før i tiden, og man tenkte ikke på at det var et toneinstrument.

Ola fikk ideen til platen mens han spilte i De Press. Lederen for denne gruppen, polakken Andrej Nebb, baserte sangene til gruppen på polske folkemelodier.

Urnorsk

– Jeg tenkte at noe liknende kunne gjøres med våre folkemelodier, sier Ola.

– Vi forbinder gjeme norsk folkemuskk med fele. «Langsomt Mot Nord» er ikke basert på denne tradisjonen. Med min oppvekst i Gudbrandsdalen og med en far fra Valdres som spiller langeleik og bukkehorn, var det naturlig å ta dette som utgangspunkt. Langeleiken og bukkehornet er begge mer urnorske enn fela, forteller Ola.

– Selve tittelen «Langsomt Mot Nord», er egentlig tilfeldig.

Vårt arbeid kan likevel kalles en bevegelse mot nord. Dette er på en måte en motreaksjon mot at nordmenn skal kopiere USA og England. Vi glemmer lett våre norske røtter. I andre deler av verden er folkemusikken mye mer bevisst enn hva tilfellet er her, sier Ola.

– Da jeg fikk ideen til platen, var jeg inne i en «pønke-periode». Jeg hadde derfor i utgangspunktet tenkt meg en plate som var mer «streit rock». Det at LP’en ble slik den ble, har studioet mye av «skylden» for. Det tekniske utstyret skapte stemning. Vi ble dermed mer opptatt av stemning enn av rock.

– Det har ikke vært noe direkte samarbeid mellom far og meg, forteller Ola.

– Han har vært den store inspirasjonskilden, og kommet med gode råd til Jørn og meg. Vi overførte langeleiklåtene hans til tape og la på mer lyd. Med det moderne utstyret vi har til rådighet, har vi hatt veldig store muligheter til å utfolde oss.

– Far har alltid kjørt sitt eget løp og vært en «Outsider» i folkemusikkmiljøet. Det er derfor gøy å se at hans melodier blir fornyet på denne måten.

Video

I det siste «Videospeilet» ble «Langsomt Mot Nord»s video vist. Videoen er basert på en historie far fortalte, kan Ola fortelle.

– Det var en spelemann i min oldemors ungdom som skulle hjem om natta etter å ha spilt til fest. På veien ble han overrasket av en ulveflokk. For å berge livet, spilte han stygge lyder på fela, og holdt på den måten vargene borte. Da vi laget videoen, tok vi ikke særlig hensyn til den faktiske historien. Selv om den ligger til grunn for handlingen, brukte vi mye kunstnerisk frihet. Vi håper på å eksportere videoen til utlandet, og vi tror også at den har gode muligheter til å slå godt an, fordi den er uvanlig i videosammenheng.

Også Olav Snortheim er fornøyd med resultatet av videoen.

– Men jeg synes selve historien burde ha kommet bedre fram, sier han. Det var et godt arbeid, men man mistet poenget i historien.

– Vi har planer om å lage en ny video, forteller Ola, men den blir enklere i sort/nvitt.

– Responsen på «Langsomt Mot Nord» har vært veldig god, og det er gledelig at den blir spilt såpass mye. Til å være ny musikk har LP’en solgt bra. Vi synes vi har mer å gi, derfor har vi planer om å lage en ny LP av dette slaget. Det er vanskelig å si hvordan den nye platen vil bli fordi studioet har fått helt nye maskiner. Dette gjør at mulighetene til å leke med lydene blir mye større, sier Ola.

– Både Jørn og jeg spiller i «Cirkus Modern» og vi holder på med en ny plate der. Det blir derfor liten tid til å jobbe med fortsettelsen av «Langsomt Mot Nord», men jeg får stadig nye ideer til temaer og melodier som jeg skriver ned.

Snortheim senior ser gjerne at det kommer ut en ny plate? – Det at jeg er til inspirasjon for dem, gleder meg. Ola har vært borti mye før han vendte nesa hjem til gamle tradisjoner, avslutter han.

...er regnet som landets fremste nålevende utøver på langeleik.

...er også en fremragende utøver på bukkehorn, lur, munnharpe, tussefløyte, seljefløyte m.v.

Dette står å lese i Cappelens store musikkleksikon om Olav Snortheim, valdrisen som en gang i 50-åra tok spranget over fjell og ås og slo seg ned på Harpefoss. Skjønt, «slo seg ned» er kanskje ikke riktige uttrykket om en mann som i årevis var på turné i inn- og utland med kofferten full av norsk kultur i folkemusikkdrakt.

De siste tre åra har han ikke spilt «ute». Helsa er ikke lenger hva den var. Siste opptreden var på kongejubileet i 1982. Like fullt debuterer Olav Snortheims musikk nå, i opphavsmannens 75. år, i den elektroniske musikkens verden. Blant synthesizere, sequencere, trommemaskiner og annen hypermoderne elektro-leamikk, rett inn i framtida.

Det er ikke Snortheim senior som sjøl har tatt med seg lydene han har produsert i løpet av 30-40 år og gått i studio for å klippe og lime. Opphavsmannen i så måte er Snortheim junior, Ola, som for tida er på turne i Nord-Norge som en av vår tids folkemusikere. Han sitter bak trommene i rockgruppa Cirkus Modern. Med seg på det moderne folkemusikk-eksperimentet har han gitaristen i gruppa, Jørn Christensen.

«Langsomt mot nord» er tittelen på prosjektet som kommer på plate 1. november. En såkalt pre-release kassett vi har hørt på vitner om at dette kan bli en utgivelse som vekker en viss oppsikt innen norsk musikkliv.

Olav Snortheim, som først og fremst har blitt kjent som en fremragende forvalter av våre og sarte toner hentet rett ut fra den ur-norske naturen, står ikke fram som noen motvillig medvirkende til elektronikk-eksperimentet. Tvert imot synes 74 -åringen å ha en ganske entusiastisk holdning til prosjektet. Han er rett og slett imponert over hva «de to karene» har fått til, ikke minst med hans egne gamle NRK-opptak der lydkvaliteten ofte ble så som så.

– Det jeg først og fremst har latt meg imponere av er lyden i bukkehornet. Dette jekla bukkehornet som egentlig ble brukt til å skremme vargen med, ler Olav Snortheim. – De to har gjort veldig mange fine ting, legger han til.

Det var Ola som spurte faren om å få bruke noen av opptakene har hadde gjort som grunnlag. Opptakene har han så fått ut fra radioens arkiver. – Ola pratet på at jeg også skulle bli med på komplottet, men jeg var ikke særlig innstilt på å være med på det direkte, sier Olav.

– Du er ikke betenkt i det hele tatt over at musikken din blir koblet med moderne lydmaskiner?

– Det kommer seg an på hvordan det gjøres. Det går an å misbruke ting. Men det går også an fortsatt å ha respekt for det litt enkle og kravlause. Egentlig er jeg ikke betenkt. Litegrann tillit har jeg jeg til de som har gått igang med dette. Ola har sansen for det. Jørn (Christensen) har jeg fått inntrykk av som en fin, nennsom type.

– Jeg har nok reagert på at folkemusikk har blitt blandet sammen med alt for mye skrammel. Det begynte å ta overhånd for noen år siden. Det ble bare hardingfeler og tjo og hei. Toner som har lydd bør fortsette å lyde i stillhet og enkelhet uten de blir spritet opp så en mister høresansen.

– Prosjektet til Ola og Jørn synes jeg låter forbausende bra. Det er bare synd de ikke begynte fem år før. Da kunne jeg vært med mer og gitt dem mange motiver og kommet med nye bidrag.

Olav forteller at han aldri har gjort noe aktivt for å overføre sin musikk og sin musikkinteresse til Ola. Farens gjøren og laden når det gjaldt musikk var egentlig ikke spesielt gjev i huset. Og Ola bare begynt å slå trommer uten å si noe særlig om det hjemme. I dag legger ikke Snortheim senior skjul på at han er imponert over «slagferdigheten» Ola har tilegnet seg og den sansen han har for lyder og arrangementer. Men som et barn av den utålmodige rockegenerasjonen ville Snortheim junior aldri ta utdanning i musikk...

Et oppkomme

Senior kan nok også være mye sjøllært, men han har oversikt over de musikktekniske og teoretiske finurligheter og musikkens utspring og historie i det hele tatt. I godstolen i stua på Harpefoss forklarer han ivrig om prinsippene for gode og dårlige munnharper, om hvordan tonene fra langeleiken er bygd opp, om hvordan de som gjorde opptakene i NRK i tidligere tider hadde lite greie på hvordan de skulle plassere mikrofonene for å få et godt opptak. Og ikke minst er Olav Snortheim, når han kommer igang, et oppkomme av gode historier fra et langt liv med folkemusikk.

– Jepp, sier han og er inne i ei ny historie. For eksempel den om valdrisen som en gang midt i forrige århundre reddet seg fra vargeflokken ved hjelp av fela han hadde med. Mannen visste villdyra var redd skarp og kraftig lyd. Han spilte som besatt mens han rygget hjemover. Da han kunne sparke hælen i inngangsdøra rauk også siste strengen på fela.

Og så var det historia om det store bukkehornet som kan høres på plata som kommer. Det stammer fra en av Olavs lekekamerater fra barndommen i Vestre Slidre, fra bukken til lensmannen. Det var en kjempebukk som virkelig var bygdas skrekk. Da det til slutt gikk så langt at bukken maltrakterte lensmannen sjøl måtte bukkebeistet late livet. Mange år etterpå fikk Olav tak i det ene hornet som ble til et framifrå instrument og har fulgt ham på mange og lange turneer. En turné Olav gjerne nevner er da han var med på oppsetningen «Dans ropte fela» som turnerte hele USA, et knallhardt opplegg med over 80 konserter på 100 dager.

Men ikke her

I det hele tatt har Olav Snortheim vært en skattet representant for norsk folkemusikk i store deler av Europa. Amerika og det meste av Norge. Bare ikke i samme grad i Gudbrandsdalen. Han har spilt på Per Gynt-stemner, men har ikke hatt så særlig mange oppdrag ellers. Kanskje er det historia om det å ikke bli profet i eget land om igjen.

Snortheim vil ikke være med på å snakke stygt om noen. ikke om gudbrandsdøler generelt heller. Men han føler nok litt ekstra på det å være innflytter med langeleik og bukkehorn midt i hjertet av fele-folkemusikkens og trekkspill-gammeldansens hjemland.

– Føler du at musikken din ikke har blitt akseptert i dalen?

– Den har vært lite brukt. Fela har hovedsete, trekkspill også etter hvert. Langeleik er lite spilt. Prillarguri hadde nok horn som hun blåste på, og den tradisjonen var levende i lang tid etterpå. Men dette er så lenge siden at begrepene har gått i hop. Derfor ser vi også nå Prillarguri framstilt med lur. Egentlig var det prillarhornet hun var kjent for.

I stedet for å si noe stygt om noen vil Olav heller prate om hvor vanskelig det er å drive kulturvirksomhet i det hele tatt i dag. – Etter TV’en kom har det dabbet av. Det blir mindre publikum i alle sammenhenger og vanskelig å få med folk på noe. Se på musikkorpset på Vinstra. Sanglaget gikk også inn i si tid. Kulturell virksomhet har så mye mer verdi enn det å sitte ved skjermen og ta en røyk og en pjalle ved sida av...